Heltens Oppdrag . Морган Райс

følte en varm sensasjon pulsere gjennom armen. Innen noen sekunder så hadde blodet på håndet tørket bort, og han følte at smerten begynte å minke.

      Han så ned og kunne ikke forstå det: han var helbredet. Alt som var igjen var tre arr der klørne hadde kuttet ham—men de grodde og så ut som de var flere dager gamle. Det var ikke lengre noe blod der.

      Thor så på Argon i forbløffelse.

      «Hvordan gjorde du det?» spurte han.

      Argon smilte.

      «Jeg gjorde det ikke. Du gjorde det. Jeg bare dirigerte din kraft.”

      «Men jeg har ikke kraften til å helbrede», svarte Thor helt paff.

      «Har du ikke?» svarte Argon.

      «Jeg forstår ikke. Ingenting av dette gir mening», sa Thor utålmodig.

      «Vær så snill, fortell meg.»

      «Noen ting må du lære over tid.»

      Thor tenkte på noe.

      «Betyr dette at jeg kan bli med Kongens legion?» spurte han spent. «Hvis jeg klarer å drepe en Sybold, så vil jeg klare meg like godt som de andre guttene.»

      «Det er sikkert og sant», svarte han.

      «Men de valgte min brødre—de valgte ikke meg.»

      «Dine brødre ville ikke ha klart å drepe dette beistet.»

      Thor stirret tilbake, og tenkte.

      «Men siden de har allerede avvist meg. Hvordan kan jeg bli med dem?»

      «Siden når trengte en kriger en invitasjon?» spurte Argon.

      Hans ord sank dypt inn. Thor følte at hele kroppen ble varm.

      «Sier du at jeg burde bare dukke opp? Uinvitert?»

      Argon smilte.

      «Du skaper din egen skjebne. Ikke andre.»

      Thor blunket—og et øyeblikk senere var Argon borte. Nok en gang.

      Thor snudde rundt og så i alle retninger, men han var ikke til å se.

      «Over her!» lød en stemme.

      Thor snudde og så en stor bautastein. Han merket at stemmen kom fra toppen og øyeblikkelig begynte han å klatre opp stenen.

      Han nådde toppen og var overrasket at han ikke så Argon.

      Fra dette utsiktsstedet kunne han se over tretoppene til Mørkskog. Han så hvor Mørkskog endte og at den andre solen steg ned i mørke grønn farge. Bortenfor så han veien som ledet mot Kongens hoff.

      «Veien venter på deg», sa stemmen. «Hvis du ønsker det.»

      Thor snudde rundt, men så ingenting. Det var bare en stemme som lød som et ekko. Men han visste at Argon var der, et sted, og egget han videre. Og han følte, dypt innerst, at Argo hadde rett.

      Uten å nøle et øyeblikk, så klatret Thor ned fra stenen. Han begynte å reise igjennom skogen og mot veien som lå langt der borte.

      Han løp etter sin skjebne.

      KAPITTEL TRE

      Kong MacGil—en kraftig mann med et tømmerbryst og et veldig tykt skjegg som matchet med langt grått hår, og en bred panne som var furet med for mange kamper—stod på de øverste vollene på slottet med dronningen ved hans side. Han så utover dagens liv og røre. Hans kongelige sted lå utstrakt under han i all dens herlighet, og strakte seg så langt øyet kunne se. Det var en livlig by som var muret inn med eldgamle stenfestninger. Knyttet sammen av en labyrint av buktende gater, stod steinbygninger i alle former og størrelser—for krigerne, tjenestefolk, hester, Sølvene, Legionen, vaktene, brakkene, våpenhuset, våpenkammeret—og blant dem, hundrevis av boliger for mengden av folk som valgte å leve innfor bymurene. Mellom disse gatene lå det spredt flere mål med gress, kongelige hager, torg som var dekket av limestener, og sprutende fontener. Kongens hoff hadde blitt forbedret i løpet av århundrer av hans far, og hans far før ham—til den var i dag på sitt aller beste. Uten tvil så var denne festningen den tryggeste i det vestlige kongerriket av Ringen.

      MacGil var velsignet med de fineste og mest lojale krigerne en konge noensinne hadde hatt. Og i hans livstid hadde ingen våget å gjøre et angrep. Den syvende MacGil hadde tronen, som hadde hatt tronen i trettito år, og var en god og vis konge. Landet gjordet svært godt under hans styre. Han hadde doblet militærets størrelse, utvidet byene, gikk folket rikdom, og ikke en eneste klage kom fra folket hans. Han var kjent som den generøse kongen, og det hadde aldri eksistert en slik periode med rikdom og fred etter at han inntok tronen.

      Noe som paradoksalt var nøyaktig det som holdt MacGil våken om nettene. For MacGil kjente sin historie: i alle aldre hadde det aldri vært en så lang periode uten krig. Han lurte ikke lengre på om ville skje et angrep—men når. Og fra hvem.

      Den største trusselen var selvfølgelig den som var utenfor Ringen, dvs. fra imperiumet av barbarer som hersket de avsideliggende Villområdene. Barbarer som undertrykket all folk utenfor Ringen, og mot Elvedalen. For MacGil og de syv generasjonene før ham, hadde Villområdene aldri vært en direkte trussel. Det skyldte at hans kongeriket hadde en unik geografi. Den var formet i en perfekt sirkel—en ring—og var adskilt fra resten av verden med en dyp kløft som var en mil bred og beskyttet av et energiskjold som hadde vært aktiv helt siden den første MacGil. Dermed trengte de ikke frykte Villområdene. Barbarene hadde prøvd mange ganger å angripe og komme igjennom skjoldet for å krysse Kløften, men ingen hadde klarte det. Så lenge han og hans folk holdt seg innenfor Ringen, så fantes det ingen trussel.

      Imidlertid, betydde ikke dette at det var ingen trussel på innsiden. Og det var det som holdt MacGil oppe om nettene i det siste. Akkurat dette, var faktisk formålet med dagens festiviteter; ekteskapet til hans eldste datter. Et ekteskap som ble arrangert spesifikt for å pasifisere hans fiender, for å vedlikeholde den skjørbare freden mellom de østlige og vestlige kongerikene i Ringen.

      Ringen strakte seg mer enn åtti mil i hver retning, men var delt på midten av en fjellkjede. Høylandene. På den andre siden av Høylandene lå det østlige kongerriket som hersket over halvparten av Ringen. Og dette kongeriket ble hersket av rivalene McCloudene, som hadde alltid forsøkt å knuse den skjørbare våpenhvilet med MacGilene. McCloudene var misfornøyde med sitt området, og var overbevist at deres side av kongeriket lå på mindre fruktbar jord. De bestridet Høylandene også, og insisterte at hele fjellkjeden tilhørte dem. Selv når minst halvparten tilhørte MacGilene. Det var stadig små angrep ved grensene og konstant trusler om innvasjon.

      Mens MacGil tenkte alt dette så ble han irritert. McCloudene burde være glade; det var trygge innenfor Ringen. De var beskyttet av Kløften, de levde på et perfekt sted og hadde ingenting å frykte. Hvorfor kunne de ikke være fornøyd med deres egen halvdel av Ringen? Det var bare fordi MacGil hadde gjort militæret så sterkt at for første gang i historien at de ikke tørte å angrepe. Men MacGil, som den kloke kongen han var, merket at noe var i ferde. Han visste at denne freden ikke kunne vare. Derfor hadde han arrangert at hans eldste datter skulle gifte seg med den eldste prinsen blant McCloudene. Og nå hadde den dagen kommet.

      Da han så ned kunne han skue tusenvis av undersåtter. De var alle kledd i lyse tunikaer, kom fra alle hjørner i kongeriket, og fra begge sider av Høylandene. Nesten hele Ringen hadde strømmet inn i hans festning. Folket hadde forberedt denne dag i flere måneder, slik at alt så overdådig og fremhevet. Dette var ikke bare en dag for ekteskap; det var en dag for å gi en beskjed til McCloudene.

      MacGil så over sine soldater i hundrevis som stod strategisk plassert langs vollene, i gatene, langs veggene. Det var flere soldater enn han egentlig trengte, men følte seg tilfreds. Dette var styrken han ville vise. Men han var også nervøs; stemningen var elektrisk, og moden for et skjult angrep. Han håpet at ingen temperamentfulle folk som var fulle skulle finne på noe. Og det gjaldt begge sider.