Heltens Oppdrag . Морган Райс

typisk for en gjeter.

      Men han hadde langt i fra samme kroppspråk. Thor hadde en rak og slank holdning, med en stolt hake, adelige kinn, og grå øyne. Han så ut som er feilplassert kriger. Det rette, brune håret hans lå bakover på hodet, like bak ørene og bak hårlokkene så glinset øynene lik vanndråper i lyset.

      Thors brødre fikk sove lenge denne morgenen, fikk et stort måltid, og ble sendt av gårde til Utvelgelsen med de fineste våpene og hans fars velsignelse. Mens han fikk ikke en gang lov til å bli med. Han hadde forsøkt å snakke om det en gang med sin far. Det hadde ikke gått bra. Faren avslutten samtalen uten videre, og Thor prøvde ikke en gang til. Det var rett og slett ikke rettferdig.

      Thor var fast bestemt på å avvise skjebnen faren hadde planlagt for ham. Ved første tegn på den kongelig karavanen ville han løpe til huset, konfrontere faren, og enten faren likte det eller ei, presentere seg selv for Kongens menn.

      Den første solen steg høyere og da den andre solen, som var myntgrønn, begynte å stige og la et lyslag på den lilla skyen, så Thor dem.

      Han stod rett opp, og var spent med gåsehud. Der, på horisonten, var det en veldig svak kontur av en hestevogn. Hjulene kastet støv mot luften. Hjertet hans slo raskere da en annen hestevogn kom til syne; og deretter en til. Selv fra her, kunne Thor se at de gyldne hestevognene glitret i solene, lik fisker med sølvrygger som bykset i vannet.

      Når han kunne telle at det var tolv av vognene, kunne han knapt vente lengre. Hjertet hamret i brystet og han glemte flokken sin for første gang i livet. Thor snudde tvert om og snublet ned fjellet, og bestemte seg for å ikke stoppe til han gjorde seg kjent for Kongens menn.

      *

      Thor stoppet knapt for å hente pusten mens han fór ned fjellene og gjennom trærne. Han kuttet seg på grener, men brydde seg ikke. Han kom til en lysning og så landsbyen spre seg under: en søvnig landsby fylt med hus med en etasje, laget av hvitleire og med stråtak. Det var bare noen få dusiner familier som bodde der. Røyk steg fra takpipene ettersom de fleste hadde våknet nå og stelte i stand frokosten. Landsbyen var et idyllisk sted og lå langt unna nok – et helt dagsritt – fra Kongens hoff til å skjerme seg mot forbipasserende. Stedet var bare nok en jordbrukslandsby som lå på kanten av Ringen, nok et tannhjul i det vestlige kongeriket.

      Thor spurtet ned den siste strekningen, inn til landsbytorget og sparket opp støy på veien. Kyllinger og hunder løp unna ham, og ei gammel kvinne som satt utenfor sitt hjem foran en boblende kjele med vann, hveste til ham.

      «Ro deg ned gutt!» skrek hun idet han fór forbi og virvlet opp støv i hennes bål. Men Thor ville ikke sakke ned – ikke for henne, ikke for noen. Han sprang ned en enveisgate, deretter en annen gate, snudde og vridde seg langs veien han kunne utenat til han kom hjem.

      Huset var lite og uten noen spesielle trekk, det var akkurat lik de andre husene med sine hvite vegger av leire, og et vinklet stråtak. Slik som de andre, hadde huset et enkelt rom som var delt. Faren sov på den ene side, og hans tre brødre på den andre; til forskjell fra de fleste så hadde de et lite kyllingrom på baksiden, og der ble Thor utvist for å sove. Til begynne med så sov han med sine brødre; men over tid så hadde de blitt større og mer onde og mer ekskluderende, og anstrengt seg for å ikke gi ham rom. Thor hadde blitt såret, men nå nøt han sitt eget sted, og foretrakk å være unna deres nærvær. Det bare bekreftet for ham at han var den utstøtte i familien, som han egentlig hadde vist fra før.

      Thor løp mot inngangdøren og fór igjennom uten å stoppe.

      «Far!» ropte han andpusten. «Sølvene! De kommer!»

      Farens hans og de tre brødrene satt lent over frokostbordet, og var allerede kledd i sine fineste klær. Da de hørte ham, hoppet de opp, pilte forbi ham og knuffet bort i skuldrene hans da de løp ut og mot veien.

      Thor fulgte etter. De stod og så mot horisonten.

      «Jeg ser ingen», sa Drake den eldste med sin dype stemme. Med brede skuldre, kortklippet hår som hans brødre, brune øyne og tynne avisende lepper, skulte han ned mot Thor, som vanlig.

      «Ikke jeg heller», bekreftet Dross som var bare et år yngre enn Drake og som alltid var på hans side.

      «De kommer!» innvendte han. «Det er helt sant!»

      Hans far snudde seg og grep skuldrene hans fast.

      «Og hvordan vet du det?» forlanget han å vite.

      «Hvordan? Fra hvor?»

      Thor nølte; faren satte han i et hjørne. Han visste selvfølgelig at det eneste stedet Thor kunne ha sett dem var fra toppen av den knausen. Nå var Thor usikker på hva han skulle svare.

      «Jeg… klartret opp knausen—»

      «Hva med flokken? Du vet de ikke skal gå så langt.»

      «Men det er annerledes i dag. Jeg måtte se.»

      Faren så irritert ned på ham.

      «Gå inn og hente sverdene til dine brødre og polér slirene, slik at de ser best mulig ut før Konges menn kommer»

      Da faren var ferdig, snudde han seg mot Thors brødre som stod på veien og så utover.

      «Tror du de kommer til å velge oss?» spurte Durs som var den yngste av brødrene, og hele tre år eldre enn Thor.

      «De vil være dumme dersom de ikke gjorde det», sa hans far. «De mangler menn i år. De har innsnevret utvalget – ellers hadde de ikke brydd seg med å komme. Bare stå rakt alle tre, hold haken opp og brystet ut. Ikke se dem direkte i øynene, men ikke se bort heller. Vær sterk og selvsikker. Ikke vis noen svakheter. Hvis dere vil bli med i Kongens legion, må dere late som dere allerede er i Legionen.»

      «Ja, far», svarte de tre guttene samtidig og stelte seg i posisjon.

      Han snudde og gav Thor et olmt blikk.

      «Hvorfor er du fremdeles her?» spurte han. «Kom deg inn!»

      Thor stod der, sønderknust. Han ville ikke være ulydig mot faren, men han måtte snakke med ham. Hjertet slo tungt mens han vurderte ting. Han bestemte seg at det var best å adlyde, hente sverdene, og deretter konfrontere faren. Å være direkte ulydig ville ikke hjelpe.

      Thor sprang inn til huset, ut på baksiden og til våpenskjulet. Han fant brødrenes tre sverd. Brødrene beundret disse sverdene som var bekronet med de fineste sverdhjaltene av sølv. Sverdene var en dyrebar gave som hans far hadde arbeidet for i mange år. Han grep alle de tre sverdene, ble overrasket over vekten, og løp tilbake gjennom huset.

      Han sprintet til hans brødre, gav hver av dem et sverd, og så snudde seg mot faren.

      «Hva, ingen polering?» sa Drake.

      Faren snudde seg mot ham med et avisende blikk, men før han kunne si noe, åpnet Thor munnen.

      «Far, vær så snill. Jeg må snakke med deg!»

      «Jeg fortalte deg å polere—»

      «Vær så snill, far!»

      Faren så irritert på ham og ventet. Han måtte ha sett alvoret i Thors ansikt, fordi til slutt sa han, «Vel?»

      «Jeg vil at de skal vurdere meg. Sammen med de andre. For Legionen.»

      Brødrenes latter steg opp bak ham og gjorde at hans ansikt begynte å gløde rødt.

      Men faren lo ikke; faktisk, så skulte han enda mer.

      «Vil du?» spurte han.

      Thor nikket ivrig.

      «Jeg er fjorten. Jeg har lov.»

      «Aldersgrensen er fjorten år», sa Drake nedsettende over skulderen. «Hvis de valgte deg, så ville du bli den yngste av dem. Tror du virkelig at de velger deg fremfor en som meg, som er fem år eldre?»

      «Du er frekk», sa Durs. «Det har du alltid vært.»

      Thor