Heltens Oppdrag . Морган Райс

så snill», sa han. «La meg få en sjanse. Det er alt jeg ber om. Jeg vet jeg er ung, men jeg vil vise at klarer det, over tid.»

      Faren ristet på hodet.

      «Du er ingen soldat, gutt. Du er ikke som dine brødre. Du er en gjeter. Ditt liv er her. Med meg. Du skal gjøre dine plikter, og ordentlig. Man burde ikke drømme om for store ting. Aksepter ditt liv, og lær deg å elske det.»

      Thor følte at hans hjerte knuste og så livet sitt falle sammen.

      Nei, tenkte han. Dette er ikke sant.

      «Men far—»

      «Stille!» skrek han så hardt at det kuttet luften. «Det er nok. Her kommer de. Hold deg unna og det er best du passer på hva du gjør mens de er her.»

      Faren gikk frem og med en hånd dyttet Thor til siden, som om han var et objekt han ikke ville se. Hans kjøttfulle hånd stakk Thors bryst.

      En tung buldrende lyd dukket opp, og landsbyfolk strømmet ut fra hjemmene og stod langs gatene. En voksende sky av støv varslet karavanens komme. Like etter kom de med et dusin vogner trukket av hester, i takt med et tordende bråk.

      De kom til landsbyen som en hær satt sammen i en fei, og stoppet nær Thors hjem. Hestene danset på stedet og prustet. Det tok en lang stund før støvskyen la seg, og Thor prøvde anstrengt å stjele et blikk på rustningene og våpene. Han hadde aldri vært så nær Sølvene før, og hjertet hans banket tungt.

      Soldaten på ledehingsten gikk av hesten. Her var han, et ekte medlem av Sølvene, dekket i en skinnende ringbrynje med et langt sverd i belten. Det var virket som han var i tredveårene; en ekte mann, med sjeggstubber i ansiktet, arr på kinnet, og en kroket nese fra strid. Han var den mest fremtredende mannen Thor noensinne hadde sett. Mannen var dobbel så bred som de andre, noe som fremhevet at han var lederen.

      Soldaten hoppet ned på den skitne veien. Ridesporene hans klirret mens han gikk frem til oppstilligen av gutter.

      Opp og ned landsbyen stod dusinvis av gutter som sto i giv akt og var forhåpningsfulle. Å være en av Sølvene betød å et liv med ære, strid, berømmelse, og heder. Det betød ære for din familie, og det å bli med i Legionen var det første steget.

      Thor betraktet de store, gyldne vognene, og visste at det var begrenset antall rekrutter det var plass til. Det var et stort kongeriket, og de hadde mange landsbyer å besøke. Han svelget og innså at sjansene hans var mindre enn han trodde. Han måtte slå alle de andre guttene— mange av dem var svært dyktige i kamp, og i tillegg til hans egne tre brødre. Han fikk en dårlig magefølelse.

      Thor klarte knapt å puste da soldaten gikk frem og studerte radene av håpefulle gutter. Han begynte på den ytterste siden av gaten, og deretter sirklet nærmere. Thor kjente alle de andre guttene, selvfølgelig. Han visste også i hemmelighet at noen av dem ville ikke bli utvalgt, til tross for at deres familier ville sende dem av sted. De var redde; de ville bli dårlige soldater.

      Thor følte seg veldig ydmyket. Han følte seg fortjent til å bli valgt like mye som noen av dem. Bare fordi hans brødre var eldre, større, og sterkere betød ikke at han ikke skulle ha rett til å være der og bli valgt. Han brente av hat mot sin far, og hatet slo nesten sprekker når soldaten kom.

      Soldaten stoppet for første gang, rett foran hans brødre. Han så på dem opp og ned, og så imponert ut. Han grep en av deres slirer og dro den, som om han testet hvor solid den var.

      Han brøt ut i et smil.

      «Du har ikke brukt sverdet i kamp, har du?» spurte han Drake.

      Thor så Drake bli nervøs for første gang i sitt liv. Drake svelget.

      «Nei, min herre. Men jeg har brukt den mange ganger i trening, og jeg håpet å—»

      «I trening!»

      Soldaten braste ut i latter og snudde seg mot de andre soldatene, som også begynte å le rett foran Drakes ansikt.

      Drake ble rødt i ansiktet. Det var første gangen at Thor så Drake bli ydmyket—vanligvis var det Drake som ydmyket andre.

      Vel, da skal jeg definitivt fortelle fiendene at de skal frykte deg—du som bruker sverdet i trening!

      Alle soldatene lo igjen.

      Da snudde soldaten seg mot de andre brødrene til Thor.

      «Tre gutter fra samme slag», sa han og gned skjeggstubbene på haken. «Kan være nyttig. Dere har alle en god størrelse. Men er uerfarne. Dere trenger mye trening hvis dere skal klare det.»

      Han pauset.

      «Jeg antar vi har rom for dere.»

      Han nikket mot bakre vogn.

      «Kom dere inn, og vær rask. Ellers ombestemmer jeg meg.»

      Thors tre brødre sprang smilende mot vognen. Thor merket at farens hans også smilte.

      Men han følte seg skuffet mens han så dem gå.

      Soldaten snudde og bevegde seg til neste hjem. Thor kunne ikke holde ut lengre.

      «Min herre!»

      Faren snudde seg og stirret olmt på ham, men Thor brydde seg ikke lengre.

      Soldaten stoppet og med ryggen til ham, begynte å snu seg sakte.

      Thor tok to steg forover mens hjertet banket, og stakk ut brystet så langt han kunne.

      «Du har ikke sett på meg, min herre», sa han.

      Soldaten var overrasket og så på Thor opp og ned, som han var en spøk.

      «Har jeg ikke?» spurte han og brøt ut i latter.

      Hans menn brøt også ut i latter, men Thor brydde seg ikke. Dette var hans tid. Det var nå eller aldri.

      «Jeg vil bli med i Legionen!» sa Thor.

      Soldaten gikk frem mot Thor.

      «Du vil det altså?»

      Det så ut som han moret seg.

      «Og har du nådd ditt fjortende år enda da?»

      «Ja, min herre. To uker siden.»

      «To uker siden!»

      Soldaten skrek av latter og det samme gjorde mennene bak dem.

      «I så fall kommer fiendene ganske sikkert å skjelve når de ser deg.»

      Thor kjente at han ble fylt med ydmykelse. Han måtte gjøre noe. Han kunne ikke la det ende slik. Soldaten snudde for å gå videre—men Thor kunne ikke la det skje.

      Thor tok et steg forover og ropte: «Min herre! Du tar feil!»

      Et forskrekket gisp steg fra folkemengden samtidig som soldaten stoppet, og nok en gang snudde seg sakte.

      Nå skulte han.

      «Teite gutt», sa faren og grep Thor på skuldrene, «gå inn igjen!»

      «Det gjør jeg ikke!» skrek Thor og ristet av seg farens grep.

      Soldaten gikk mot Thor og faren rygget unna.

      «Vet du hva straffen er for å fornærme Sølvene?» glefset soldaten.

      Thors hjerte slo tungt, men han visste han ikke kunne rygge unna.

      «Vennligst tilgi ham, min herre», sa faren. «Han er ung og—»

      «Jeg snakker ikke til deg», sa soldaten. Med et knusende blikk tvang han Thors far til å snu bort.

      Soldaten snudde tilbake mot Thor.

      «Svar meg!»

      Thor svelget og var ikke i stand til å snakke. Dette var ikke slik han hadde forestilt seg at ting skulle skje.

      «Å fornærme Sølvene er å fornærme Kongen selv», sa Thor spakt og gjenga det han hadde lært utenat.

      «Ja»,