Heltens Oppdrag . Морган Райс

Det ville bli intenst. McCloudene ville sikkert dukke opp med sin egen liten hær, og hver dysting, hver kamp, hver konkurranse ville få en mening. Hvis noe gikk galt kunne det oppstå strid.

      «Min Konge?»

      Han følte en myk hånd på hans og snudde seg for å se hans dronning, Krea. Som var fremdeles den mest vakreste kvinnen han hadde noensinne kjent. Hun var lykkelig gift og hadde gitt ham fem barn. Tre av dem var gutter og hun hadde ikke klaget en eneste gang. Dessuten hadde hun blitt hans mest pålitelige rådgiver. Etterhvert som årene passert, hadde han lært at hun var mer klokere enn alle hans menn. Faktisk mer klokere enn ham selv.

      «Det er en politisk dag», sa hun. «Men også vår datters bryllup. Prøv å ha det hyggelig. Dette skjer bare en gang.»

      «Jeg var mindre bekymret da jeg hadde ingenting», svarte han. «Nå som jeg har alt, bekymrer alt meg. Vi er trygge. Men jeg føler meg ikke trygg.»

      Hun så på ham med medlidende øyne, store og grønn-brune; det så ut som de bevarte verdens visdom. Hennes øyelokker hang ned som de alltid gjorde og virket bare litt søvninge. De var omrisset av hennes vakre, brune hår som hadde et grått skjær, og som falt på begge sider ned ansiktet hennes. Hun hadde noen flere linjer, men hun hadde forandret seg mye.

      «Det er fordi du er ikke trygg», sa hun. «Ingen konge er trygg. Det er spioner i vårt hoff som du ikke bryr deg om. Og det er slik ting er.»

      Hun lente seg inn og kysset han. Hun smilte.

      «Prøv å ha det hyggelig», sa hun. «Det er tross alt et bryllup.» Med det sagt, gikk hun ned fra vollen.

      Han så henne gå, og så snudde seg for å se utover hoffet. Hun hadde rett; hun hadde alltid rett. Han ville nyte det. Han elsket sin eldste datter, og det var tross alt et bryllup. Det var den mest vakreste dagen på den meste vakreste tiden av året. Våren var på sitt beste med sommeren like bak. De to solene lå perfekt på himmelen og bare en svak bris lå i luften. Alt var i full blomstring. Trær overalt var farget i et bredt fargespekter av rosa, lilla, oransje, og hvit. Alt han ønsket seg mest nå var å gå ned og sette seg ned med hans menn og se datteren bli gift. Samtidig som han drank flere halvlitere med øl til han ikke klarte å drikke mer.

      Men dette kunne han ikke. Han hadde en lang liste med plikter før han kunne i det hele tatt gå ut av slottet. Tross alt, så betydde datterens bryllup en obligasjon for kongen: han måtte møte rådet; med hans barn; og med en lang rekke av ansøkere som hadde rett til å treffe Kongen på denne dagen. Han var heldig om han forlot slottet tidsnok for seremonien ved solnedgang.

      *

      MacGil var kledd sitt fineste kongelige antrekk. Han hadde på seg sorte fløyelsbukser, et gylden belte, en kongelig kappe laget av den fineste silken i lilla og gull, en hvit mantel, skinnende lærstøvler som gikk opp leggene, og kronen sin—en gullkrone med en stor rubin i midten—og spankulerte ned slottshallene som var opplinjet med folk. Han gikk gjennom rom etter rom, ned trinnene fra brystvernet, inn gjennom hans kongelige kammer, gjennom den store hvelvede hallen med sine høytragende tak og rader av farget glass. Til slutt kom han til en eldgammel eikedør. Den var tykk som en trestamme og hans tjenestefolk åpnet den for han. Tronerommet.

      Hans rådgivere stod i giv akt da MacGil kom inn. Døren ble lukket med et brak bak ham.

      «Sett dere», sa han mer abrupt enn vanlig. Han var trett, spesielt på denne dagen, av de endløste formalitetene som bestod av å styre kongeriket, og ville ha dem overstått.

      Han gikk på tvers av Tronerommet, som aldri hadde sluttet å imponere ham. Taket tårnet femti fot oppover, og på en vegg var det et helt panel av farget glass. Gulvet og veggene var laget av sten som var en fot tykk. Rommen kunne enkelt ha huset et hundre rangspersoner. Men på slike dager som denne, var det kun hans råd som hadde kommet. Det var bare han og en håndfull rådgivere i denne enorme settingen. Rommet var dominert av et stort bord som var formet i en semisirkel. Og bak bordet stod hans rådgivere.

      Han spankulerte gjennom åpningen, rett ned til midten til hans trone. Han gikk på tronetrappen, passerte de gylde utskårede løvene, og satte seg ned på en rød fløyelspute i tronen som var fullstendig laget av gull. Hans far hadde sittet i denne tronen, slik som hans far hadde gjort og alle MacGilene før ham. Mens han satt følte han vekten av hans forfedre og av alle generasjonene før ham.

      Han gransket rådgiverne som hadde kommet. En het Brom, han var hans beste general og hans rådgiver for militære anliggenheter; Kolk var generalen til Legionen for gutter; Aberthol var den eldste av dem og en lærdmann og historiker, samt en læremester for konger i over tre generasjoner; Firth var hans rådgiver for saker i hoffet, og han var en tynn mann med kort, grått hår og uthulet øyne som aldri var rolige. Firth var ikke en mann som MacGil hadde alltid stolt på. Og han forstod aldri hans tittel. Men faren hans og hans far før ham hadde en rådgiver for hoffsaker. Derfor beholdte han posisjonen ut av respekt for dem. Så var det Own, hans skattmester; Bradaigh, hans rådgiver for utenrikssaker; Earnan, hans skatteinnkrever; Duwayne, hans rådgiver for folket; og Kelvin, representativen for de adelige.

      Selvfølgelig hadde Kongen absolutt autoritet. Men hans kongerike var liberalt, og hans fedre hadde alltid vært stolte av å la de adelige uttrykke sine meninger i alle saker, som ble kommunisert gjennom deres representativer. Det var historisk en ambivalent maktbalanse mellom de kongelige og de adelige. Nå var det harmonisk, men under andre tider så hadde det vært opprør og maktkampter mellom de adelige og kongelige. Det var en fin balanse.

      Mens MacGil gransket rommet merket han at en person manglet; faktisk den mannen som han ville snakke med mest—Argon. Men som vanlige var det uforutsigbart når og hvor Argon kom. Det var svært irriterende for MacGil, men han hadde ingen valg enn å akseptere det. Druidenes måte var utforståelig for ham. At Argon ikke var tilstede gjorde han mer stresset. Han ville komme igjennom dette, og komme seg til de tusen andre tingene som ventet ham før bryllupet.

      Gruppen av rådgiverne satt med ansiktet mot ham på det halvrunde bordet med ti fot fra hverandre, og hver av dem satt i en stol av eldgammel eik med elaborerte utskårede armlener av tre.

      «Deres majestet, om jeg kunne begynne», sa Owen.

      «Du har ordet. Men gjør det kort. Min tid er knapp i dag.»

      «Din datter vil motta mange gaver i dag, og som vi håper vil fylle hennes kister.

      «Tusenvis av folk vil hedre deg, gi deg personlig gaver og fylle våre bordeller og vertshus, som også vil fylle våre kister. Men likevel vil dagens forberedelser for festivitetene også tømme en god porsjon av det kongelige skattkammer. Jeg anbefaler en økning i skatt for folket og for de adelige. En engangskatt for å minske presset fra den store begivenheten.»

      MacGil så bekymringen i skattmesterens ansikt og magen hans sank på tanken av at skattkammeret ble redusert. Men han kunne ikke heve skatten igjen.

      «Bedre å ha et dårlig skattkammer og lojale undersåtter», svarte MacGil. «Vår rikdom kommer fra våre undersåtters lykke. Vi skal ikke heve skatten.»

      «Men deres majestet, hvis vi ikke—»

      «Det er besluttet. Hva mer?»

      Owen sank tilbake og var skuffet.

      «Min Konge», sa Brom i hans dype stemme. «Etter din kommando, så har vi stasjonert mesteparten av våre styrket i hoffet for dagens begivenhet. Vår maktdemonstrasjon vil være imponerende. Men vi blir svekket. Dersom det skjer et angrep et sted i kongeriket, blir vi sårbare.»

      MacGil nikket, og tenkte igjennom ting.

      «Vår fiender vil ikke angripe mens vi mater dem.»

      Mennene lo.

      «Noen nyheter fra Høylandene?»

      «Det har ikke blitt rapportert noen aktiviteter i flere uker. Det ser ut som deres tropper har blitt tilbaketrukket for forberedelse for bryllupet. Kanskje de er klare for å skape fred.»

      MacGil var ikke så sikker.

      «Det