Heltens Oppdrag . Морган Райс

hadde advart ham om å ikke forsette, men likevel fristet ham til å gjøre det. Nå som han dro av gårde, følte Thor en stigende følelse av noe illevarslende, som om noe avgjørende kom til å skje.

      Han snudde ved en sving i stien og stoppet rett opp da han så synet fremfor han. Alle hans verste mareritt hadde blitt til virkelighet i et enkelt øyeblikk. Håret stod rett opp, og han innså at han hadde gjorde en alvorlig feil da han kom så dypt inn i Mørkskog.

      Foran ham, knapt tretti skritt unna, stod en Sybold. En hukende, muskuløs skapning som stod på alle fire. Den var nesten like stor som en hest og var det mest fryktede dyret i Mørkskog, og kanskje i hele kongeriket. Thor hadde aldri sett en før, men hadde hørt legendene. Den lignet på en løve, men var større og bredere. Manken hadde en dyp skarlagenrød farge, og øynene glødene gule. Legenden fortalte at den røde fargen skyldtes blod fra uskyldige barn.

      Thor hadde hørt om bare få personer som hadde sett dette dyret, og selv disse fortellingene var tvilsomme. Kanskje det skyldtes at ingen hadde overlevd et møte med dyret. Noen mente at Sybold var Guden av skogene, og et tegn. Hva dette tegnet skulle bety, visste ikke Thor.

      Han tok et forsiktig steg bakover.

      Sybolden med sine store kjever på halvt gap med sine spyttdryppene hoggtenner, stirret med sine gule øyner. I munnen lå sauen til Thor; den skrek, hang opp ned med halve kroppen gjennomboret av hoggtenene. Den var nesten død. Det virket som Sybolden nøt å drepe den og tok sin tid; det virket som den elsket å torturere sauen.

      Thor klarte ikke å holde ut skrikene. Sauen vred seg hjelpeløst og Thor følte seg ansvarlig.

      Thors første impuls var å snu og løpe, men han visste at det ville være forgjeves. Dette beistet kunne ta igjen alt. Å løpe ville bare terge den. Og han kunne ikke la sauen dø slik.

      Han stod frosset i frykt, og visste at han måtte gjøre noe.

      Refleksene tok over. Han rakte langsomt ned i pungen, tok frem en sten og plasserte den i spretterten. Men en skjelvende hånd, trakk han stenen bakover, tok et skritt frem og skjøt den av sted.

      Stenen seilte gjennom luften og traff målet. Et perfekt skudd. Den traff sauen i øyeballen og gikk gjennom til hjernen.

      Sauen ble slapp. Den var død. Thor hadde spart dyret fra sine lidelser.

      Sybolden skulte og var rasende over at Thor hadde drept dens bytt. Den åpnet langsomt de store kjevene og slapp sauen, som landet med et dunk på skogsbakken. Så festet den øynene sine på Thor.

      Den snerret en dyp, ond lyd fra magen.

      Mens den lusket mot ham, slo Thors hjertet tungt. Samtidig plasserte han en sten i spretterten og dro den bakover for å skyte nok en gang.

      Sybolden brøt ut i et sprang og bevegde seg raskere enn noe Thor hadde sett i sitt liv. Thor tok et steg forover og skjøt stenen. Han bønnfalte at han ville treffe den, ellers ville han ikke ha tid til skyte en sten til før den kom.

      Stenen traff beistet i høyre øyet og slo den ut. Det var et utrolig skudd og et som hadde tvunget mindre dyr ned på knærne.

      Men dette var ikke hvilket som helst dyr. Beistet var ustoppelig. Den skrek av skaden, men sakket aldri ned. Selv uten et øye, selv med stenen festet til hjernen, så fortsatte den å angripe Thor uten å la seg sakke. Det var ingenting Thor kunne gjøre.

      Et øyeblikk senere var beistet på ham. Den slo med sine enorme klær og flerret opp skulderen hans.

      Thor skrek. Det følte som tre kniver som kuttet kroppen hans og varmt blod sprutet øyeblikkelig ut av såret.

      Beistet presset ham ned mot bakken på alle sine fire. Vekten var utrolig tung, lik en elefant som stod på brystet hans. Thor kjente at brystkassen var knust.

      Beistet kastet hodet bakover, åpnet på vidt gap sine kjever for å avsløre sine hoggtenner og begynte å senke dem ned etter Thors hals.

      Da beistet gjorde dette, så rakte Thor opp og grep nakken dens; det var som å gripe solid muskel. Thor klarte så vidt å gripe den. Armene hans begynte å riste mens hoggtennene kom nærmere. Han følte varm pust over hele ansiktet, og kjente spytt dryppe ned på nakken. En rumlende lyd kom dypt fra dyrets bryst og brente Thors ører. Han visste at han skulle dø.

      Thor lukket øynene.

      Vær så snill, Gud. Gi meg styrke. La meg bekjempe denne skapningen. Vær så snill, jeg ber deg. Jeg vil gjøre alt du spør om. Jeg vil skylde deg alt.

      Og da hendte det noe. Thor følte en utrolig varme stige fra innsiden av kroppen, som brant gjennom årene, slik som et energifelt som gikk igjennom ham. Han åpnet øyene og så noe som overrasket ham: fra håndflatene glødde et gult lys, og da han dyttet halsen til beistet, så utrolig nok, var han sterk nok og kunne holde den unna.

      Thor fortsatte å dytte til han faktisk dyttet beistet bakover. Styrkens hans vokste og han følte en energikule—og et øyeblikk senere fløy beistet bakover. Thor hadde sendt den hele ti fot bakover. Den landet på ryggen.

      Thor satte seg opp, og forsto ikke hva som hadde skjedd.

      Beistet kom seg på beina. Så i et rasert begynte å angripe igjen—men denne gangen følte Thor seg annerledes. Energien pulserte gjennom ham; han følte seg mer mektig enn noensinne.

      Da beistet bykset opp, så knelte Thor ned, grep den på magen, og kastet den slik at momentumet bærte beistet videre.

      Beistet fløy gjennom skogen, krasjet inn i et tre og kollapserte på bakken.

      Thor stirret forbløffet. Hadde han nettopp kastet en Sybold?

      Beistet blunket to ganger og så deretter på Thor. Den sto opp og angrep igjen.

      Denne gangen, mens beistet kastet seg over ham, grep Thor dyret på halsen. Begge to falt ned på bakken, og beistet lå over Thor. Men Thor rullet seg over den. Thor holdt den fast og kvalte den med begge hender. Samtidig prøvde beistet å heve hodet og senke hoggtennene i ham. Den bommet. Thor følte en ny styrke, grep hardere og slapp ikke taket. Han lot energien pulsere gjennom ham. Og snart, utrolig nok, følte han seg sterkere enn beistet.

      Han kvalte Sybolden til døde. Til slutt ble beistet helt slapp.

      Thor slapp ikke taket før et helt minutt hadde gått.

      Han sto opp sakte, andpusten og stirret ned med øyne som var vidåpne. Samtidig holdt han armen som var såret. Hva hadde nettopp skjedd? Hadde han, Thor, nettopp drept en Sybold?

      Det var et tegn, følte han. Og på denne dagen av alle dager. Han følte som om noe avgjørende hadde hendt. Han hadde akkurat drept den mest kjente og fryktet beistet i hans kongeriket. Helt alene. Uten et våpen. Det var uvirkelig. Ingen ville tro ham.

      Han følte verden spinne mens han undret på hva slags kraft hadde kommet over ham, hva det betydde, og hvem han virkelig var. De eneste menneskene som hadde slik krefter var druider. Men hans far og mor var ikke druider, så han kunne ikke være en.

      Eller kunne han?

      Han merket at noen var bak ham, og snudde seg for å oppdage at Argon stod der. Druiden stirret ned på dyret.

      «Hvordan kom du deg hit?» spurte Thor forbløffet.

      Argon ignorerte ham.

      «Så du nettopp hva som skjedde?» spurte Thor som fremdeles ikke trodde det selv. «Jeg vet ikke hvordan jeg gjorde det.»

      «Men du vet», svarte Argon. «Dypt innerst inne vet du. Du er forskjellig fra de andre.»

      «Det som en... en stor kraftbølge», sa Thor. «Som en styrke jeg ikke visste jeg hadde.»

      «Energifeltet», sa Argon. «En dag vil du kjenne den svært godt. Du kan til og med lære å kontrollere den.»

      Thor grep skulderen; smerten var uutholdelig. Han så ned og så at hånden var dekket i blod. Han følte seg svimmel, og var bekymret om hva som kunne skje dersom han ikke fikk hjelp.