Heltens Oppdrag . Морган Райс

kremtet og stemmen hans var hes da han snakket. «Min herre, din far og faren før ham stolte aldri på McCloudene. Bare fordi de er stille betyr ikke at ikke vil røre på seg.»

      MacGill nikket samtykkende.

      «Hva med Legionen?» spurte han Kolk.

      «I dag har vi invitert nye rekrutter», svarte Kold med et kort nikk.

      «Er min sønn blant dem?» spurte MacGil.

      «Han står stolt blant dem, og en riktig god gutt er han.»

      MacGil nikket og deretter så på Bradaigh.

      «Og hva er nytt bortenfor Kløften?»

      «Min herre, våre patruljer har sett flere forsøk på å brolegge Kløften i ukene som har gått. Dette kan tyde på at Villfolket mobiliserer et angrep.»

      Svak hvisking oppstod blant mennenene. MacGil kjente en dårlig magefølelse ved tanken på et angrep. Energiskjoldet var uslåelig; men dette var fremdeles ikke et godt tegn.

      «Og hva om det skjer et massivt angrep?», spurte han.

      «Så lenge skjoldet er aktivt så har vi ingenting å frykte. Villfolket har ikke klart å kommet seg gjennom Kløften på flere århundre. Det er ingen grunn til tro noe annet.»

      MacGil var ikke så sikker. Et angrep fra utsiden var forlengst forventet, og han kunne ikke la være tenke på når det ville skje.

      «Min herre», sa Firth i en nasal stemme, «Jeg føler meg forpliktet til å legge til at i dag er hoffet vårt fylt med mange embetsmenn fra McCloud kongeriket. Det vil bli betraktet som en fornærmelse dersom du ikke underholder dem, rivaler eller ei. Jeg vil råde deg å bruke dine ettermiddagstimer til å hilse på alle. De har tatt med et stort følge, mange gaver—og, så sant det sies, mange spioner.»

      «Hvem kan si at spionene ikke er her allerede?» spurte MacGil som et svar tilbake og så nøy på Firth—og lurte på, som alltid, om han var en spion selv.

      Firth åpnet munnen for å svare, men MacGil sukket og holdt en håndflate opp, han orket ikke mer. «Hvis dette var alt, så forlater jeg dere nå for å delta i min datters bryllup.»

      «Min herre,» sa Kelvin og kremtet før han snakket videre, «selvfølgelig, det er bare en ting til. Tradisjonen for dagen på din eldste datters bryllup. Alle MacGil har utnevt en etterfølger. Folket forventer at du også gjør det. De venter spent på det. Det ville ikke være lurt å skuffe dem. Spesielt når Skjebnesverdet er fremdeles uberørt.»

      «Vil du at jeg skal utnevne en tronarving når jeg fremdeles er i min beste alder?» spurte MacGil.

      «Min herre, jeg mener ikke noe vondt», sa Kelvin stammende og så bekymret ut.

      MacGil holdt en hånd opp. «Jeg kjenner til tradisjonen. Og sannelig skal jeg utnevne en i dag.»

      «Vil du informere oss om hvem du skal velge?» spurte Firth.

      MacGil stirret avisende på ham og var irritert. Firth var en ryktespreder, og han stolte ikke på denne mannen.

      «Du vil få vite det når tiden er inne.»

      MacGil sto opp og de andre også. De bukket, snudde og skyndte seg ut av rommet.

      MacGil stod der og tenkte en stund uten vite hvor lenge. På slike dager ønsket han at han ikke var konge.

      *

      MacGil gikk ned tronen, støvlene ga gjenlyd i stillheten og krysset rommet. Han åpnet den eldgamle døren, dro i jernhåndtaket og gikk inn et sidekammer.

      Han likte stillheten og roen i dette koselige rommet, slik han alltid hadde gjort. Rommet var knapt tyve steg i hver retning, men hadde en utrolig høyt hvelvet tak. Rommet var laget fullstendig av sten, med et lite rundt farget glassvindu på en vegg. Lys fløt inn i rommet gjennom vinduet i gule og røder farger. Og lyste opp en eneste gjenstand i rommet.

      Skjebnesverdet.

      Det var den, midt i kammeret, liggende horisontalt på jernspisse, slik som en fristerinne. Slik han hadde alltid gjort som da han var en gutt, gikk han nær den, sirklet den, gransket den. Skjebnesverdet. Det sagnomuste sverdet, kilden til makten og styrken til hele hans kongerike, fra en generasjon til den neste. Den som hadde styrken til å løfte den vil bli den Utvalgte, den som var skjebnebestemt til å herske over kongeriket i hele sitt liv, befri kongeriket fra alle trusler, både i og utenfor Ringen. Det var en vakker legende å vokse opp med, og så snart han ble kronet til konge, så hadde MacGil forsøkt å løfte den selv, ettersom bare MacGil konger fikk lov til å forsøke. Kongene før ham, alle kongene hadde mislyktes. Han var sikker på at det ville være annerledes for ham. Han var sikker på at han var den Utvalgte.

      Men han tok feil. Slik som alle de andre MacGil kongene før ham. Og at han hadde mislyktes hadde svertet kongemakten helt siden da.

      Mens han gransket, studerte han det lange bladet som var laget av et mystisk metall ingen hadde klart å finne ut av. Sverdets opprinnelse var dessuten enda mer obskurt. Ryktene sa at sverdet hadde steget opp fra jorda under et jordskjelv.

      Mens han gransket sverdet, følte han stikket av mislykkelse. Han var kanskje en god konge, men var ikke den Utvalgte. Folket visste dette. Hans fiender visste dette. Han var kanskje en god konge, men uansett hva han gjorde så ville han aldri være den Utvalgte.

      Hvis han hadde vært det, så mistenkte han at det ville ha vært mindre uro i hoffet og færre renkespill. Hans eget folk ville ha mer tillitt til ham, og hans fiender ville ikke en gang tenke på et angrep. En del av ham ønsket at sverdet bare forsvant, og legenden med den. Men det ville ikke skje, visste han. Dette var forbannelsen—og kraften—til en legende. Dette var sterkere enn selv en hær.

      Mens han stirret på den for tusende gang, kunne ikke MacGil la være å undre på hvem den Utvalgte var. Hvem i hans blodlinje var forutbestemt til å løfte sverdet? Mens han tenkte på at ansvaret å utnevne en tronarving så undret han hvem, om noen i det hele, kom til å løfte sverdet.

      «Vekten av sverdet er tungt», sa en stemme.

      MacGil snudde seg og overasket at han hadde selskapet i det lille rommet.

      Der, stående i dørinngangen, var Argon. MacGil kjente igjen stemmen før han så Argon. Han var både irritert for at Argon ikke dukket opp tidligere, og tilfreds at han var her nå.

      «Du er sen», sa MacGil.

      «Din tidsfølelse gjelder ikke meg», sa Argon.

      MacGil snudde seg tilbake mot sverdet.

      «Trodde du i det hele tatt at jeg ville klare å løfte den?» sa han ettertenksomt. «Den dagen jeg ble konge?»

      «Nei», sa Argon rett ut.

      MacGil snudde og stirret på ham.

      «Du visste at jeg ikke ville klare. Du så det, gjorde du ikke?»

      «Ja.»

      MacGil tenkte på dette.

      «Det skremmer meg når du svarer direkte. Det er ikke lik deg.»

      Argon forble stille, og til slutt innså MacGil at han ikke ville si noe mer.

      «Jeg skal utnevne min tronarving i dag», sa MacGil. «Det føles forgjeves å utnevne en tronarving på denne dagen. Det frarøver en konges glede fra hans barns bryllup.»

      «Kanskje en slik glede burde dempes.»

      «Men jeg har så mange år igjen på tronen», ba MacGil.

      «Kanskje ikke så mange som du tror», svarte Argon.

      MacGil smalnet øynene og undret. Var dette et budskap?

      Men Argon la ikke til noe mer.

      «Seks barn. Hvem skal jeg velge?», spurte MacGil.

      «Hvorfor spør du meg? Du har allerede valgt en.»

      MacGil