Heltens Oppdrag . Морган Райс

og guttens vekt var utrolig.

      Thor kunne høre dempet stemmer fra andre rekrutter mens de formet en sirkel. De skrek og ville ha blood. Guttens ansiktet skulte ned; gutten tok tommelene sine ut og mot Thor sine øyne. Thor kunne ikke tro det—det virket som denne gutten virkelig ville skade ham. Ville han virkelig ha et fortrinn så mye?

      I siste sekund rullet Thor sitt hodet unna og guttens hender fór av sted rett ned i bakken. Thor benyttet muligheten til å rulle bort fra ham.

      Thor kom seg på beina, og rettet seg mot gutten, som også kom seg opp. Gutten angrep og svingte mot Thors ansikt, og Thor dukket i siste sekund; luften fløy forbi ansiktet, og han innså hvis guttens neve hadde truffet ham, ville den ha knust Thors kjever. Thor langet ut og slo gutten i magen, men det førte knapt til noe; det var som å slå et tre.

      Før Thor kunne reagere så slo gutten ham i fjesest med albuen.

      Thor snublet bakover, lammet av slaget. Det var som å bli slått av en hammer, og ørene hans ringte.

      Mens Thor snublet og fremdeles forsøkte å få igjen pusten, angrep gutten og sparket ham hardt i brystet. Thor fløy bakover, krasjet på bakken og landet på ryggen. De andre guttene heiet.

      Thor var svimmel og skulle til å sette seg opp, men gutten angrep en gang til. Han svingte armen og slo ham igjen, denne gangen hardt i ansiktet slik at Thor ble slått flat ut på ryggen igjen—og ned for godt.

      Thor lå der, hørte de dempede heiaropene til de andre, følte den salte blodsmaken som rant fra nesen og såret på ansiktet. Han stønnet i smerte. Han så opp og kunne se den store gutten snu seg, og gå tilbake mot sine venner. Han feiret allerede sin seier.

      Thor ville gi opp. Denne gutten var enorm. Å slåss mot ham var fåfengt, og han kunne ikke motta mer juling. Men noe inni ham dyttet han videre. Han kunne ikke tape. Ikke foran alle disse menneskene.

      Ikke gi opp. Kom deg opp. Kom deg opp!

      Thor klarte på et vis å mane frem styrken. Stønnende, rullet han over og kom seg på hendene og knærne, og så sakte på føttene. Han konfronterte gutten, blødende, med svulme øyne, det var hardt å se, han pustet tung og hevet nevene.

      Den store gutten snudde rundt og stirret ned på Thor. Han ristet hodet i mistro.

      «Du burde ha holdt deg nede gutt», truet han mens han gikk tilbake til Thor.

      «DET ER NOK!» ropte en stemme. «Elden, hold avstand!»

      En ridder kom plutselig mellom dem og holdt ut håndflaten. Og stoppet Elden fra å komme nærmere Thor. Folkemengden stilnet mens de så på ridderen; det var tydelig at dette var en mann som krevde respekt.

      Thor så opp med ærefrykt for ridderens nærvær. Han var i tjueårene, høy, med brede skuldre, en fremtredende kjeve, og brunt, velstelt hår. Thor likte han øyeblikkelig. Rustningen som var av beste kvalitet, en ringbrynje av polert sølv og dekket med kongelige merker: falkeemblemet til MacGil familien. Thors hals ble tørr: han stod fremfor et medlem av kongefamilien. Han kunne knapt tro det.

      «Har du en forklaring, gutt?» sa han til Thor. «Hvorfor har du løpt inn i våre arena uten å bli invitert?»

      Før Thor kunne svare, brøt de tre kongsvaktene gjennom sirkelen. Hovedvakten stod der, pustet tungt, og pekte en finger på Thor.

      «Han adlød ikke våre ordre!» skrek vakten. «Jeg kommer til å sette ham i lenker og ta ham med til Kongens fangehull!»

      «Jeg gjorde ingenting galt!» protesterte Thor.

      «Ikke det nei?», skrek vakten. «Bryte inn i Kongens eiendom uten invitasjon?»

      «Alt jeg ønsket var en sjanse!» skrek Thor, snudde seg og bønnfalt ridderen foran ham. Den som var et medlem av kongefamilien. «Alt jeg ønsket var en sjanse til å bli med i Legionen!»

      «Dette treningsområdet er kun for de inviterte, gutt», kom det fra en grov stemme.

      En kriger steg inn i sirkelen. Han var i femtiårene, bred og kraftig, med et skallet hodet, kort skjegg—og en arr som gikk på tvers av nesen. Han så ut som han hadde vært en profesjonell kriger i hele sitt liv—og fra merkene på rustningen, gullnålen på brystet, virket det som han var kommandanten. Thors hjerte slo raskere av synet av ham: en general.