Heltens Oppdrag . Морган Райс

svakt bukk.

      «Godfrey, du er en av mine tre ekte sønner—men likevel så velger du å kaste bort dagene dine i ølhuset som er fylt med skitt. Du har fått alle privilegier i livet, og har avist alle. Dersom jeg har en stor skuffelse i livet, så er det deg.

      Godfrey gjorde en grimase og rørte ukomfortabel på seg.

      «Vel, da er jeg vel ferdig her, og drar tilbake til ølhuset. Eller hva, far?»

      Med et raskt spottende bukk snudde Godfrey og spankulerte rett over rommet.

      «Kom tilbake hit!» glefset MacGil. «Nå!»

      Godfrey begynte å gå bredt, og ignorerte ham. Han krysset rommet og dro døren opp. To vakter stod der.

      MacGil var fylt med raseri da vaktene så på ham spørrende.

      Men Godfrey ventet ikke; han dyttet seg gjennom dem inn mot den åpne hallen.

      «Hold ham!» skrek MacGil. «Og hold ham borte fra Dronningens syne. Jeg ville ikke at hans mor skal være plaget av synet av ham på hennes datters bryllups dag.”

      «Ja, min herre», sa de, lukket døren og skyndte seg etter ham.

      MacGil satt der, pustet, rød i ansiktet og prøvde å roe seg ned. For tusende gang lurte han på hva han hadde gjort for få fortjent en slik unge.

      Han så tilbake på barna som var igjen. Fire av dem så tilbake på ham, og ventet i den tykke stillheten. MacGil tok et dypt pust, og prøvde å fokusere.

      «Da er det to igjen», fortsatte han. «Av disse to har jeg valgt en etterfølger.»

      MacGil snudde seg til hans datter.

      «Gwendolyn, du er utvalgt.»

      Det var et gisp i rommet; alle hans barn virket sjokkerte, og mest av alt Gwendolyn.

      «Sa du det riktig, far?» spurte Gareth. «Sa du Gwendolyn?»

      «Far , jeg er beæret», sa Gwendolyn. «Men jeg kan ikke akseptere. Jeg er ei kvinne.»

      «Det er sant, ei kvinne har aldri satt på tronen til MacGilene. Men jeg har valgt at det er på tide å forandre tradisjon. Gwendolyn, du er den fineste i sinn og ånd av alle unge kvinner jeg har møtt. Du er ung, men dersom Gud lar det skje, så vil jeg ikke dø snart, og når tiden kommer, så er du vis nok til herske. Kongeriket skal bli ditt.»

      «Men far!» skrek Gareth med et forskrekket ansikt. «Jeg er den eldste ekte sønnen! Alltid i hele historien til MacGilene så har tronen gått til den eldste sønnen!»

      «Jeg er Konge», svarte MacGil dystert, «og jeg dikterer tradisjonen»

      «Men det er ikke rettferdig!» ba Gareth klagende. «Det er jeg som skal være Konge. Ikke min søster. Ikke ei kvinne!»

      «Ti stille, gutt!» skrek MacGil helt rystende av sinne. «Våger du tvile mitt valg?»

      «Blir jeg bortvalgt fremfor ei kvinne? Er det du tenker om meg?»

      «Jeg har bestemt meg», sa MacGil. «Du skal respektere avgjørelsen, følge den lydig, slik som alle undersåtter i mitt kongerike. Nå kan dere forlate meg.»

      Hans barn bøyde hodet raskt og skyndte seg ut av rommet.

      Men Gareth stod ved døren. Han klarte ikke å få seg til å gå.

      Han snudde tilbake og, alene, konfronterte sin far.

      MacGil kunne se skuffelse i hans ansikt. Tydeligvis hadde han forventet blir utnevt som en tronarving i dag. Desto mer: han ønsket det. Desperat. Noe som ikke overasket MacGil i det hele tatt—og det var faktisk årsaken til at han ikke ønsket å gi tronen til ham.

      «Hvorfor hater du meg, far?» spurte han.

      «Jeg hater deg ikke. Jeg bare synes du ikke passer som hersker for mitt kongeriket.»

      «Og det skyldes hva da?» ønsket Garth å vite.

      «Fordi du nettopp ønsker det.»

      Gareths ansikt ble mørkerødt. Det var tydelig at MacGil fått innsikt i hans sanne natur. MacGil så øynene hans, og så dem brenne av hat mot ham. Et hat han hadde aldri trodd var mulig.

      Uten et ord, så stormet Gareth ut av rommet og smalt døren igjen.

      I gjenlyden grøsset MacGil. Han tenkte på sønnens blikk og følte et hat som var så dypt, dypere enn selv hans egne fiender. I det øyeblikket, tenkte han på Argon, og hans uttalelse om en fare som er nærme.

      Kunne det være så nært som dette?

      KAPITTEL SEKS

      Thor sprang på tvers av det arenaen, og løp alt han kunne. Bak ham kunne han høre fottrinnene til Kongsvaktene som nærmet seg ham. De jagde ham på tvers av det varme og støvete landskapet, og bannet mens de løp etter. Foran ham var medlemmene—og de nye rekruttene—til Legionen. De var dusenvis av gutter, akkurat som ham, bare eldre og sterkere. De trente og ble testet i ulike formasjoner, noen kastet spyd, andre lette spyd, noen trent grepene sine på lanser. De siktet på fjerne mål, og bommet sjeldent. Disse var konkurrentene hans, og de virket formidable.

      Blant det var dusinvis av ekte riddere, medlemmer av Sølvene som stod i en stor semisirkel og så på. Og vurderte. De bestemte hvem som skulle bli og hvem som skulle bli sent hjem.

      Thor visste at han må vise at han dugde og han måtte imponere disse mennene. I løpet av noen øyeblikk ville vaktene være over ham, og hvis han skulle ha noen sjanse for å gjøre et inntrykk, så måtte det være nå. Men hvordan? Han tenkte raskt mens han løp på tvers av gårdsplassen og fastbestemt på å ikke bli avvist.

      Mens Thor løp på tvers av området begynte folk å merke ham. Noen av rekruttene stoppet med de gjorde og snudde, det samme gjorde noen av ridderne. I løpet av noen øyeblikk følte Thor all oppmerksomhet rettet seg på ham. De så forvirret ut, og han innså at de må ha lurt på hvem han var, som sprang på tvers av området med tre av Kongsvaktene som jaget ham. Dette var ikke slik han ville gjøre et inntrykk. Hele hans liv hadde han drømt om å bli med i Legionen, men dette var ikke slik han hadde forestilt seg at det skulle skje.

      Mens Thor løp og tenkte over hva han skulle gjøre, så ble det åpenbart hva hans handling skulle være. En stor gutt, en rekrutt, bestemte seg for å imponere de andre ved å stoppe Thor. Han var høy, muskuløs og nesten to ganger større enn Thor og løftet sitt tresverd for å blokkere ham. Thor kunne se at han var bestemt på å slå ham ned, og gjøre narr av ham foran alle sammen. Og dermed ville han få et fortrinn over de andre rekruttene.

      Dette gjorde Thor rasende. Thor har ingenting ugjort med denne gutten, og dette var ikke hans kamp. Men han gjorde til hans kamp, bare for å få et fortrinn over de andre.

      Da han kom nærmere kunne Thor knapt fatte denne gutten størrelse: han tårnet over ham, så olmt ned med lokker av sort hår som dekket pannen, og den største fremtredende haken Thor noensinne hadde sett. Han ante ikke hvordan han kunne hamle opp denne gutten.

      Gutten angrep ham med tresverdet, og Thor visste at dersom han ikke reagerte raskt så ville han bli slått ut.

      Thors reflekser ble slått på. Instinktivt tok han ut spretterten, dro den bakover og slynget en sten mot guttens hånd. Stenen traff målet og slo sverdet ut av hånden hans akkurat da gutten skulle slå ned. Sverdet fløy bort og gutten, som skrek, knyttet hånden sin.

      Thor kastet ikke bort tiden. Han angrep og utnyttet øyeblikket. Han bykset opp i luften og sparket gutten ved å sette føttene rett i guttens bryst. Men gutten var så tykk at det føltes som å sparke et eiketre. Gutten bare snublet bak noen tommer, mens Thor stoppet abrupt og falt ned ved guttens føtter.

      Det er ikke bra, tenkte Thor mens han landet på bakken med et smell så ørene begynte å ringe. Thor prøvde å komme seg på beina, men gutten var et steg foran ham. Han bøyde seg ned, grep Thor på