Kongenes Marsj . Морган Райс

sa en tung, dyp stemme.

      Alle snudde mens MacGil satte seg opp. Han så bort med en svak bevegelse. Det var tydeligvis tungt for ham å snakke.

      «Jeg vil se gutten. Han er ikke den som stakk meg. Jeg så mannens ansikt, og det var ikke ham. Thor er uskyldig.»

      Langsomt ble de andre mindre vaktsomme, og Thor slappet av og lot dem gå fritt. Vaktene gikk tilbake mens de så på Thor med forsiktighet, som om han var fra en annen verden, og langsomt la sverderne tilbake i slirene.

      «Jeg vil se ham», sa MacGil. «Alene. Forlat meg. Alle sammen.»

      «Min Konge», sa Brom. «Tror du det er virkelig trygt? Bare du og denne gutten alene?»

      «Thor skal ikke røres», sa MacGil. «Nå, forlat oss. Alle sammen. Inkludert min familie.»

      En tykk stillhet falt over rommet mens alle sammen stirret på hverandre, og var tydeligvis usikker på hva de skulle gjøre. Thor stod der, sittende fast på stedet og kunne knapt fatte hva som hendte.

      En etter en så gikk de ute av rommet, inkludert Kongens familie da Krohn forlot dem med Reece. Kammeret, som var fylt med folk noen øyeblikk siden, ble plutselig tom.

      Døren ble lukket. Det var bare Thor og kongen som var alene i stillheten. Han kunne knapt tro det. Å se MacGil ligge der, så blek, i slik en smerte, fikk Thor til å få vondt mer enn han kunne si. Han visste ikke hvorfor, men det var som om en del av ham var døende her også, på den sengen. Alt han ville var at kongen skulle bli bedre.

      «Kom her, min gutt», sa MacGil svakt. Stemmen var hes, og knapt et hvisk.

      Thor senket hodet og skyndte seg bort til kongen, og knelte. Kongen strakte ut en slapp hånd; Thor tok hånden og kysset den.

      Thor så opp og sa MacGil smilte svakt ned. Thor var overrasket at kjenne varme tårer strømme ned kinnene sine.

      «Min herre», Thor begynte å si, i all hast, uten å holde det igjen. «vær så snill å tro meg. Jeg forgiftet deg ikke. Jeg kjente til planen bare fra drømmen min. Med en evne som jeg ikke forstår. Jeg ville bare advare deg. Vær så snill, tro meg—»

      MacGil holdt opp en håndflate og Thor ble stille.

      «Jeg tok feil av deg», sa MacGil. «Jeg måtte bli stukket av en annens manns hånd for at jeg skulle innse at det ikke var deg. Du prøvde bare å redde meg. Tilgi meg. Du var lojal. Kanskje det eneste lojale medlemmet av mitt hoff.»

      «Som jeg ønsket at jeg tok feil», sa Thor. «Som jeg ønsket at du var trygg. At mine drømmer bare var illusjoner; at du aldri ble myrdet. Kanskje jeg tok feil. Kanskje du kommer til å overleve.»

      MacGil ristet på hodet.

      «Min tid har kommet», sa han til Thor.

      Thor svelget, og håpet at det ikke var sant, men følte at det var det.

      «Vet du hvem som utførte denne fryktelige handlingen, min herre?» Thor stilte spørsmålet som hadde brent i tankene hans helt siden han hadde hatt den drømmen. Han kunne ikke forestille seg at noen ville drepe kongen, eller hvorfor.

      MacGil så på taket og blunket med en anstrengelse.

      «Jeg så ansiktet hans. Det er et ansikt jeg kjenner godt. Men av en eller annen grunn, så kan jeg ikke plassere det.»

      Han snudde og så på Thor.

      «Det spiller ingen rolle nå. Min tid har kommet. Om det ble forårsaket av hans hånd, eller av noen andres, så er slutten den samme. Det som er viktig nå», sa han, og strakte ut og grep Thors håndledd med en styrke som overrasket ham, «er det som skjer etter at jeg er borte. Vi vil bli et kongerike uten en konge.»

      MacGil så på Thor med en intensitet som Thor ikke forstod. Thor ville ikke vite nøyaktig hva han sa—eller hva han nøyaktig ønsket. Thor ville spørre, men han kunne se hvor vanskelig det var for MacGil å trekke pusten, og ville ikke risikere å avbryte ham.

      «Argon hadde rett om deg», sa han og slapp langsomt grepet. «Din skjebne er mye større en min.»

      Thor følte et elektrisk sjokk gjennom kroppen ved kongens ord. Han skjebne? Større enn Kongens? Hele iden at Kongen i det hele tatt ville diskutere Thor med Argon, var men enn Thor kunne fatte. Og faktumet at han ville si at Thors skjebne var større en Kongens—hva i all verden kunne det bety? Var Kong MacGil bare desillusjonert i hans siste time?

      «Jeg valgte deg…jeg tok deg inn i familien for en grunn. Vet du hva den grunnen er?»

      Thor ristet på hodet, og ville desperat vite det.

      «Vet du ikke hvorfor jeg ville at du skulle være her, bare deg, i min siste time?»

      «Jeg er lei for det, min herre», sa han og ristet på hodet. «Jeg vet ikke.»

      MacGil smilte svakt mens øynene hans begynte å lukke seg.

      «Det finnes et stort land, langt fra her. Forbi Villområdene. Selv forbi Dragenes land. Druidenes land. Hvor din mor er fra. Du må gå ditt for å finne svar.»

      MacGils øyne ble vidåpne og stirret på Thor med en intensitet som Thor ikke kunne forstå.

      «Vårt kongerike er avhengig av det», la han til. «Du er ikke som de andre. Du er spesiell. Til du forstår hvem du er, så vil aldri vårt kongerike kunne være i fred.»

      MacGils øyne lukket seg og pustens hans ble mer grunn og hvert pust kom ut som et gisp. Grepet hans på Thors håndledd ble langsomt svekket, og Thor følte at hans egne tårer kom frem. Hodet hans spant med alt det kongen hadde sagt, mens han prøve å forstå alt sammen. Han kunne knapt konsentrere seg. Hadde han hørt alt riktig?

      MacGil begynte å viske noe, men det var så svakt at Thor knapt kunne høre det. Thor lente nærmere inn med øret mot MacGils sine lepper.

      Kongen løftet sitt hodet en siste gang, og med en siste anstrengelse sa:

      «Hevn meg.»

      Så, plutselig, stivnet MacGil. Han lå der i noen få øyeblikk og deretter rullet hodets hans til siden, mens øynene ble vidåpne og frosset.

      Han var død.

      «NEI! hylte Thor.

      Hans hyl måtte ha vært så høyt at vaktene hørte det, fordi et øyeblikk senere så hørte han en dør smelle opp bak seg, og lyden av dusinvis av folk som skyndte seg inn til rommet. I hjørnet av hans bevissthet så forstod han at det var bevegelse rundt ham. Han hørte svakt slottsklokkene ringe, igjen og igjen. Klokkene slo og slo sammen med blodet i tinningen hans. Men alt ble tåkete mens rommet spant.

      Thor svimte av og falt mot stengulvet i en stor kollaps.

      KAPITTEL SEKS

      Et vindgufs slo Gareth i ansiktet og han så opp. Han blunket tårene tilbake i det bleke lyset til den første soloppgangen. Hele dagen var i ferd med å lysne opp, men fremdeles på dette fjerne stedet, på kanten av Kolvianklippen, så hadde hundrevis av kongefamilien, venner og nære kongelige undersåtter samlet seg her for å håpe kunne delta i begravelsen. Like mellom dem, og som holdt dem tilbake, var en armé av soldater. Gareth kunne se folkemasser strømme inn. Det var tusenvis av mennesker som så begravelsen på avstand. Sorgen på ansiktene deres ekte. Hans var elsket, det var sikkert.

      Gareth stod der med resten av den nærmeste familie, i en halvsirkel rundt farens kropp, som var opphøyd på planker over et jordhull i jorden, med tauer rundt, og var klar for å bli senket. Argon sto foran folkemengden, og hadde på den dype, skarlagenderøde gevantene som han brukte kun for begravelser. Uttrykket hans var uleselig mens han så den på Kongens kropp og hetten skjulte ansiktet hans. Gareth prøvde desperat å analysere ansiktet, for å tolke hva Argon visste. Visste Argon at han myrdet sin far? Og hvis det var tilfellet, ville han fortelle det til de andre—eller la skjebnen gå sin gang?

      Til Gareths uflaks så hadde den irriterende Gutten, Thor blitt renvasket for skyld; åpenbart så kunne han ikke ha stukket kongen mens han var i fangehullet. Det gjorde ting verre for Gareth. En råd hadde allerede blitt dannet for å undersøke saken, for å granske