Kongenes Marsj . Морган Райс

da han begynte føle seg normal igjen, og var i ferd med å legge seg, kom et plutselig brak. Han snudde og så døren braste opp. Firth sprang inn med vidåpne øyne og var panisk. Han hastet seg inn rommet som om han ble jaget.

      «Han er død!» skrek Firht. «Han er død! Jeg drepte han. Han er død!»

      Firth var hysterisk og slo rundt. Gareth hadde ingen aning hva han snakket om. Var han full?

      Firth løp gjennom rommet, skrek, gråt og holdt hendene opp—og det var Gareth merket seg håndflatene hans som var dekket i blod, og hans gule tunika som hadde røde flekker.

      Gareth sitt hjerte hoppet over et slag. Firth hadde nettopp drept noen. Men hvem?

      «Hvem er død?» ville Gareth vite. «Hvem snakker du om?»

      Men Firth var hysterisk og kunne ikke fokusere seg. Gareth løp til ham, grep skuldrene hardt og rystet ham.

      «Svar meg!»

      Firth åpnet øynene og stirret med øyner lik en vill hest.

      «Din far! Kongen! Han er død! Med mine hender!»

      Ved disse ordene kjente Gareth som om en kniv hadde blitt stukket i hjertet hans.

      Han stirret tilbake med vidåpne øyne, og stod stille, mens han følte hele kroppen bli nummen. Han løsnet grepet sitt, tok et skritt tilbake og prøvde å få pusten tilbake. Han kunne se fra all det blodet at Firth snakket sant. Han kunne ikke en gang forstå det. Firth? Stallgutten? Den mest viljesvake av alle sine venner? Hadde drept hans far?

      «Men…hvordan er det mulig?» Gareth gispet. «Når?»

      «Det skjedde i kammeret hans», sa Firth. «Akkurat nå. Jeg stakk ham.»

      Nyhetens virkelighet begynte å synke inn, og Gareth klarnet tankene sine; han merket sin åpne dør, løp til den, og slamret den igjen etter at han sjekket at ingen vakter så ham. Heldigvis var korridoren tom. Han dro den tunge jernbolten over døren.

      Han skyndte seg tilbake over rommet. Firth var fremdeles hysterisk, og Gareth måtte roe ham ned. Han trengte svar.

      Han grep ham på skuldrene, snudde ham og slå han med håndflate hardt nok til at han stanset. Endelig fokuserte Firth på ham.

      «Fortell meg alt», beordret Gareth kaldt. «Fortell meg nøyaktig hva som skjedde. Hvorfor gjorde du dette?»

      «Hva mener du med hvorfor?» spurte Firth forvirret. «Du ville drepe ham. Din gift virket ikke. Jeg trodde jeg kunne hjelpe deg. Jeg trodde det var det du ønsket.»

      Gareth ristet på hodet. Han grep Firth på skjorten og ristet ham igjen og igjen.

      «Hvorfor gjorde du dette!?» skrek Gareth.

      Gareth følte hele verden falle sammen. Han ble sjokkert da han innså at han følte for hans far. Han kunne ikke forstå det. Bare noen timer siden så var alt han ønsket at faren skulle bli forgiftet, og død ved bordet. Nå som tanken at han hadde blitt drept så opplevde han det som om en bestevenn hadde dødd. Han var overvelmet med anger. En del av ham ville ikke at han skulle død tross alt—spesielt ikke på denne måten. Ikke ved Firths hånd. Og ikke av et knivblad.

      «Jeg forstår ikke», klynket Firth. «Bare noen timer siden så prøvde du å drepe ham selv. Din plan med begeret. Jeg trodde at du ville være takknemlig!»

      Til hans overraskelse så strakte Gareth bakover og slo Firth rett over ansiktet.

      «Jeg fortalte ikke at du skulle gjøre dette!» spyttet Gareth. «Jeg fortalte aldri at du skulle gjøre dette. Hvorfor drepte du ham? Se på deg. Du er dekket i blod. Nå er vi begge ferdige. Det er bare et tidsspørsmål før vaktene tar oss.»

      «Ingen så noe», sa Firth stolt. «Jeg er ikke dum. Jeg kvittet meg med den.»

      «Og hva slags kniv brukte du?» spurte Gareth mens hodet spant med implikasjoner. Han gikk fra anger til bekymring; hodet hans ble fylt med alle detaljer av sporet denne mumlende tulligen hadde kanskje latt være igjen, detaljer som kunne føre til ham.

      «Jeg brukt et som ikke kunne spores», sa Firth og var stolt av seg selv. «Det var en sløv, anonymt kniv. Jeg fant den i stallene. Det var fire andre som var lik den. Den kan ikke spores», gjentok han.

      Gareth følte hjertet synke.

      «Var det en kort kniv, med et rødt håndtak og et kurvet knivblad? Som hang på veggen ved siden av min hest?»

      Firth nikket tilbake og så tvilende ut.

      Gareth skulte.

      «Din idiot. Selvfølgelig kan kniven spores!»

      «Men var ingen merker på den!» protesterte Firth. Han hørtes skremt ut og stemmen hans skalv.

      «Under! Du sjekket ikke nøye nok. Din idiot.» Gareth gikk frem og ble rød. «Emblemet til min hest er innrisset under den. Alle som kjenner kongefamilien godt kan spore kniven tilbake til meg.»

      Han stirret på Firth, som virket avstumpet. Han ville drepe ham.

      «Hva gjorde du med den?» ville Gareth vite. «Si meg at du har den på deg. Si meg at du tok den med deg. Vær så snill.»

      Firth svelget.

      «Jeg kvittet meg med den forsiktig. Ingen vil noensinne finne den.»

      «Nøyaktig hvor?»

      «Jeg kastet den ned et stenhull som fører til slottets jernpotte. De tømmer hullet hver time inn i elven. Ikke være bekymret, min herre. Den er dypt nede i elven nå.»

      Slottsklokkene begynte plutselig å slå, og Gareth snudde og løp til det åpnet vinduet mens hjertet ble fylt med panikk. Han så ut og så all kaoset og bråket nedenfor, mobber omringet slottet. Klokkene som slo kunne bare bety en ting: Firth løy ikke. Han hadde drept kongen.

      Gareth følte kroppen bli iskald. Han kunne tro at han hadde satt i gang en slik ondskap. Og Firth, av alle mennesker, hadde fullført det.

      Plutselig hamret det på døren, og da den sprang opp, skyndte flere kongelige vakter inn i rommet. For et øyeblikk så var Gareth sikker på at de ville arrestere ham.

      Men til hans overraskelse, stoppet de og stod i giv akt.

      «Min herre, din far har blitt knivstukket. Det kan være en morder løs. Du bør holde deg trygt på rommet ditt. Han er alvorlig skadd.»

      Håret reiste seg bak nakken til Gareth ved det siste ordet.

      «Skadet?» gjentok Gareth og ordet satt nesten fast i halsen. «Er han fremdeles i live da?»

      «Det er han, min herre. Og måtte Gud være med ham. Han kommer til å overleve og fortelle oss hvem som utførte denne grufulle handlingen.»

      Med et kort bukk så skyndte vakten seg ut av rommet og slamret døren igjen.

      Et raseri overvelmet Gareth og han grep Firth på skuldrene. Og dyttet han tvers over rommet og slamret han hardt mot en stenvegg.

      Firth stirret på ham med vidåpne. Han så forskrekket ut og var målløs.

      «Hva har du gjort?» skrek Gareth. «Nå er vi begge ferdige!»

      «Men..men…», mumlet Firth, «…jeg var sikker på at han var død!»

      «Du er sikker på mange ting», sa Gareth, «og du tar hele tiden feil!»

      En tanke slo Gareth.

      «Den dolken», sa han. «Vi må få tak i den, før det er for sent.»

      «Men jeg kastet den bort, min herre», sa Firth. «Den er vasket bort inn i elven!»

      «Du kastet den i jernpotten. Det betyr ikke at den er ennå i elven.»

      «Men er sannsynlig at den er det!» sa Firth.

      Gareth kunne ikke holde ut mumlingen fra denne idioten lengre. Han sprang forbi ham, ut av døren, med Firth løpende etter.

      «Jeg blir med deg. Jeg skal vise deg nøyaktig hvor jeg kastet den», sa Firth.

      Gareth stoppet