Kongenes Marsj . Морган Райс

der med vidåpne øyne, død..

      Thor så opp og plutselig så at kongens tjener stod over dem. Han holdt en stor, besmykket drikkebeger, den som Thor hadde gjenkjent i festen, som var laget av solid gull og dekket av rader av rubiner og safirer. Mens han stirret på Thor så helte han begerets innhold på kongens bryst. Vinen plasket over hele Thors ansikt.

      Thor hørte et skrik. Ha snudde og så at falken hans, Estopheles, hadde landet på kongens skulder; hun slikket vinen fra kinnet hans.

      Thor hørte en lyd, snudde og så Argon stå over ham, mens han så strengt ned. I en hånd holdt han kronen som skinte. Og i den andre hånden, hans stav.

      Argon gikk bort og plassert kronen fast på Thors hodet. Thor kunne føle den, vekten av den gravde seg, den passet perfekt, og metall grep tinningene hans. Han så opp på Argon undrende.

      «Du er Konge nå», proklamerte Argon.

      Thor blunket, og da han åpnet øynene sine, så stod alle medlemmene av Legionen, Sølvene, hundrevis av menn og gutter samlet sammen i kammeret, og alle så rett på ham. De knelte alle sammen og så bukket mot ham med ansiktene ned mot gulvet.

      «Vår Konge», sa et kor av stemmer.

      Thor våknet brått. Han satte seg opp, pustet tungt, og så rundt. Det var mørkt her, og fuktig. Han innså at han sa på et stengulv med ryggen til en vegg. Han myste i mørket, så jerngitter i det fjerne og forbi dem, en flakkende fakkel. Så husket han: fangehullet. Han hadde blitt dratt ned hit, etter festen.

      Han husket at vakten hadde slått ham i ansiktet og han innså at må ha vært bevisstløs; han visste ikke hvor lenge. Han satte seg opp, pustet enda tyngre, og prøvde å vaske bort den grusomme drømmen. Den hadde virket så ekte. Han håpet at den ikke var ekte, at kongen ikke var død. Bildet av den døde kongen var festet i hodet hans. Hadde Thor virkelig sett noe? Eller var det bare fantasien hans?

      Thor kjente at noen sparket på fotsålen hans, og så opp på en skikkelse som stod over ham.

      «Det er på tide du våkner opp,» sa en stemme. «Jeg har ventet i flere timer.»

      I det svake lyset klarte Thor å tyde et ansikt som tilhørte en tenåringsgutt på omtrent hans alder. Han var tynn, kort, hadde hule kinn og ujevn hud—men det var noe vennlig og intelligent bak hans grønne øyne.

      «Jeg heter Merek», sa han. «Din cellekamerat. Hvorfor sitter du inne?»

      Thor satte seg rett opp, og prøvde å klarne tankene. Han lente tilbake mot veggen, dro hendene gjennom håret, og prøvde å huske for å sette alt sammen.

      «De sa at du prøvde å drepe kongen», fortsatte Merek.

      «Han prøvde å drepe ham, og vi kommer til å rive ham i stykker hvis han noensinne kommer seg ut fra de gitterene», snerret en stemme.

      Et kor av klankelyder oppstod fra tinnkopper som slo på jerngitterne. Og Thor så at hele korridoren var fylt med celler, fanger med groteske utseender som stakk hodet mot gitterne og, i det flakkende fakkellyset, snerret mot ham. De fleste var ubarberte, manglet tenner og noen så ut som de hadde vært her nede i mange år. Det var en fryktelig syn, og Thor tvang seg selv til å se bort. Var han virkelig her nede? Ville han sitte fast her nede, med disse folkene, for alltid?

      «Ikke bekymre deg for dem», sa Merek. «Det er bare du og jeg i denne cellen. De kan ikke komme inn. Jeg bryr meg ikke det hele tatt om du forgiftet kongen. Jeg vil gjerne forgifte ham selv.»

      «Jeg forgiftet ikke Kongen», sa Thor sint. «Jeg forgiftet ingen. Jeg prøvde å redde ham. Alt jeg gjorde var å slå bort begeret hans.»

      «Og hvordan visste du at begeret var forgiftet?» skrek en stemme ned fra gangen. Personen hadde tydeligvis tyvlyttet. «Magi, antar jeg?»

      Det kom et kor av kynisk latter fra opp og ned langs korridoren.

      «Han er en tankeleser!» skrek en av dem hånende.

      De andre lo.

      «Nei, det var flaks!» skrek en annen og moret de andre.

      Thor ble irritert. Han hatet anklagene og ville forklare seg. Men han visste at det var bortkastet tid. Dessuten trengte han ikke å forsvare seg selv mot kriminelle folk.

      Merek gransket ham med et blikk som ikke var så skeptisk slik som de andres. Han så ut som han diskuterte noe.

      «Jeg tror deg», sa han stille.

      «Gjør du?» spurte Thor.

      Merek trakk skuldrende.

      «Tross alt, hvis du skulle forgifte Kongen, ville du ha vært så dum at du lot ham vite det?»

      Merek snudde og gikk bort et par lengder til hans side av cellen, og lente tilbake mot veggen, og satte seg ned med ansiktet mot Thor.

      Nå ble Thor nysgjerrig.

      «Hva sitter du inne for?» spurte han.

      «Jeg er en tyv», svarte Merek stoltaktig.

      Thor ble satt ut; han hadde aldri vært i nærheten av en tyv før, en ekte tyv. Han hadde aldri tenkt på stjeling, og hadde alltid vært forbløffet over at noen gjorde det.

      «Hvorfor gjorde du det?» spurte Thor.

      Merek trakk på skuldrene.

      «Familien hadde ingen mat. De måtte spise. Jeg har ingen utdannelse, eller noen ferdigher i det hele tatt. Stjeling er det jeg kan. Ikke noe stort. Bare mat for det meste. Nok til at de kunne overleve. Jeg ble ikke tatt i årevis. Og så ble jeg tatt. Dette er tredje gangen, faktisk. Tredje gangen er den verste.»

      «Hvorfor det?» spurte Thor.

      Merek var stille, og så ristet sakte på hodet. Thor kunne se øynene hans svulme opp med tårer.

      «Kongens lov er streng. Ingen unntak. Tredje lovbrudd og så tar de hånden din.»

      Thor ble forskrekket. Han kikket ned på Mereks hender; de var begge der.

      «De har ikke hentet meg ennå», sa Merek. «Men de kommer til.»

      Thor følte seg fryktelig. Merek så bort, som om han var skamfull, og Thor gjorde det samme også, for han ville heller ikke tenke på det.

      Thor la hodet i hendene, hodet holdt på å drepe ham, og forsøkte sette tankene sine sammen. De siste få dagene hadde vært som en virvelvind; så mye hadde hendt så raskt. På den ene siden så følte han suksess, en følelse av seier: han hadde sett fremtiden, hadde spådd forgiftning av MacGil og reddet ham. Kanskje skjebnen kunne forandres allikevel—kanskje skjebnen kunne bøyes. Thor kjente en stolthetsfølelse: han hadde reddet kongen hans.

      På den andre siden, var han i fangehullet og ikke stand til å renvaske navnet sitt. Alle hans håp og drømmer var knust. Alle sjanser for å bli med i Legionen var borte. Han var heldig om han ikke tilbrakte alle siden dager her nede. Det smertet han å tenke at MacGil, som hadde tatt Thor til seg som en far, den eneste faren han noensinne hadde hatt, trodde at Thor faktisk prøvde å drepe ham. Det smertet ham å tenke på at Reece, hans beste venn, kanskje trodde at han prøvde å drepe hans far. Eller enda verre, Gwendolyn. Han tenkte på dere siste møte—at hun trodde at han besøkte bordeller—og følte at alt som var godt i livet hans hadde blitt tatt bort fra ham. Han lurte på hvorfor alt dette hendte ham. Tross alt så ville han bare gjøre godt.

      Thor visste ikke hva som skulle skje med ham; han brydde seg ikke. Alt han ville nå var å renvaske navnet sitt, slik at folk skulle vite at han ikke prøvde å skade kongen; at han hadde ekte krefter, at han virkelig så fremtiden. Han visste ikke hva som skulle skje med ham, men han visste en ting: han måtte ut her i fra. På en eller annen måte.

      Før Thor kunne fullføre tanken, hørte han fotskritt, tunge støvler som trampet seg ned stenkorridorene; så hørte han raslende nøkler, og noen øyeblikk senere kom en brautende fengselvokter, det var mannen som hadde dratt Thor ned hit og slått ham i ansiktet. Ved synet av ham følte Thor smerten svulme opp i kinnet, og ble klar over den for første gang, og følte en fysisk kvalme.

      «Vel, er det ikke den lille valpen