Kongenes Marsj . Морган Райс

Han kunne ikke la være å tenke på hvem morderen kunne være. I alle de ansiktene så virket det som alle var mistenkte. Alle disse mennene strebet etter makt. Ville kongeriket blir revet i stykket? Ville deres styrker gå i tottene på hverandre? Hva ville hans egne skjebne bli? Og hva med Legionen? Vil den bli oppløst? Ville hæren bli oppløst? Ville Sølvene gjøre opprør om Gareth ble konge?

      Etter alt det som hadde skjedd, ville de andre virkelig tro at Thor var uskyldig? Ville han bli tvunget til dra tilbake til landsbyens hans? Han håpet ikke det. Han elsket alt han hadde; han ville mer enn noe annet å bli her, på dette stedet, i Legionen. Han ville at alt var som det var, at ingenting skulle forandre seg. Kongeriket, bare noen dager siden, hadde vært så substansielt, så permanent; det virket som MacGil ville holde tronen for alltid. Hvis noe så sikkert, så stabilt kunne plutselig kollpasere—hva slags håp lå det igjen for resten av dem? Ingenting føltes permanent for Thor lengre.

      Thors hjerte ble knust da han så Gwendolyn prøve å hoppe ned i graven med farens hennes. Da Reece holdt henne tilbake, kom tjenere frem og begynte å skuffe jorden over hullet, mens Argon forsatte sin sermonielle messing. En sky passerte på himmelen, og blottla den første solen for et øyeblikk, og Thor følte en kald vind piske seg gjennom den sommerdagen som rask ble varm. Han hørte en klynking og så ned, og så Krohn ved føttene sine kikke opp på ham.

      Thor visste knapt hva som ville skje med noe lengre, men han visste en ting: han måtte snakke med Gwen. Han måtte fortelle henne hvor lei han var, hvor opprørt han var, også, over hennes fars død, fortelle henne at hun ikke var alene. Selv om hun bestemte seg for å aldri se Thor igjen, så måtte han fortelle henne at han hadde blitt falsk anklaget, at han ikke hadde gjort noe i det bordellet. Han trengte bare en sjanse, bare en sjanse, for la sannheten komme frem, før hun avviste ham for godt.

      Da den siste spaden med jord ble kastet over kongen, og klokkene ringte igjen og igjen, så begynte folkemassen å forandre seg: rader av folk strakte seg så langt Thor kunne se, gikk langs klippen, hver av dem holdt en enkelt sort rose, og stelte seg i kø for å gå forbi den ferske jordhaugen som markerte kongens grav. Thor gikk frem, knelte ned, og plasserte rosen på denne allerede voksende haugen. Krohn klynket.

      Mens folkemassen begynte å spre seg og folk gikk i rundt i alle retninger, så merket Thor at Gwendolyn brøt seg fri fra Reece sitt grep og løp, hysterisk bort fra graven.

      «Gwen!» ropte Reece etter henne.

      Men hun var ikke til å stoppe. Hun skar seg gjennom den tykke folkemengden og løp ned en jordsti langs klippekanten. Thor taklet ikke å se henne slik; han måtte forsøke å snakke med henne.

      Thor braste gjennom folkemengden selv, med Krohn hakk i hæl, og snodde seg gjennom folkemengden den ene og den andre veien, mens han forsøkte å følge etter henne og ta henne igjen. Endelig kom seg ut av folkemengden og så henne løpe langt der borte.

      «Gwendolyn!» ropte han.

      Hun forsatte å løpe, og Thor løp etter henne med dobbelt fart. Krohn småklynket ved siden av ham. Thor løp raskere og raskere til lungene hans brent, og til slutt klarte han å ta igjen avstanden mellom dem.