Kongenes Marsj . Морган Райс

kommer bare til å si dette en gang», knurret Gareth. «Kom deg tilbake til rommet mitt med en gang, skift klærne og brenn dem. Få bort all spor av blod. Deretter forsvinner du bort fra dette slottet. Hold deg unna meg denne natten. Forstår du meg?»

      Gareth dyttet ham bakover, snudde og så så løp av sted. Han sprintet ned korridoren, løp ned vindeltrappen av sten, gikk ned nivå etter nivå, mot rommene til tjenerene.

      Endelig sprang han inn i kjelleren og så tjenere snudde seg mot ham. De hadde nettopp skrubbet enorme gryter, og koket store spann med vann. Brølende flammer stod fra murovner, og tjenerene hadde på seg forkler med flekker og var gjennomvåt av svette.

      På den andre siden av rommet så Gareth et enorm kammerpotte og avfall kom ned fra et stenhull og plasket inn i den for hvert minutt.

      Gareth løp til den nærmeste tjeneren og grep desperat armen hans.

      «Når ble jernpotta sist tømt?» spurte Gareth.

      «Det ble tatt til elven for noen minutter siden, min herre.»

      Gareth snudde og sprang ut av rommet, sprintet ned slottskorridorene, opp vindeltrappen og sprang ut inn den kjølige natteluften.

      Han løp over gressletten andpusten og mot elven.

      Men han nærmet seg, fant han et sted å gjemme seg, bak et stort tre, nær bredden. Han så to tjenere heve den store jernpotten og helle den i elvestrømmen som strømmet av gårde.

      Han så på den til den var opp ned og all innhold var tømt, til de kom tilbake med jernpotten og dro tilbake mot slottet.

      Til slutt var Gareth tilfreds. Ingen hadde sett noen knivblad. Hvor enn den var, så var den nå i elvestrømmen og ble vasket bort til anonymitet. Hvis faren hans skulle dø på denne natten, så ville det ikke være noen bevis igjen for spore opp morderen.

      Eller ville det?

      KAPITTEL FEM

      Thor fulgte hakk i hæl på Reece og Krohn var bak ham mens de snodde seg gjennom bakveien til kongens kammer. Reece hadde tatt med gjennom en hemmelig dør, som var skjult i en av stenveggene. Nå holdt han en fakkel og ledet dem i en fil gjennom den trange plassen. De tok seg frem i den indre delen av slotten som bestod av en forvirrende rekke av svinger og hjørner. De gikk opp en smal stentrapp som førte til nok en passasje. De svingte, og foran dem lå nok en trapp. Thor var forbløffet over hvor kompleks denne passasjen var.

      «Denne passasjen ble bygget i slottet for flere hundre år siden», forklarte Reece hviskende mens de gikk av sted og pustet tungt da de gikk oppover. «Den ble bygget av my fars oldefar, den tredje MacGil kongen. Han bygget den etter et angrep—det var en rømningsvei. Ironisk nok, så har vi aldri vært under angrep siden da, og disse passasjene har ikke blitt brukt på flere århundre. De ble dekket til og jeg oppdaget dem da jeg var liten. Jeg pleide å bruke dem av og til for å komme meg rundt i slottet uten at noen kunne vite hvor jeg var. Når vi var yngre, Gwen og Godfrey og jeg, så lekte vi gjemsel i dem. Kendrick var for gammel, og Gareth likte ikke å leke med oss. Ingen fakler, det var regelen. Helt stummørkt. Det var fryktelig.»

      Thor prøvde å holde tritt mens Reece navigerte igjennom passasjen med en imponerende evne, det var tydelig at han kjente hvert eneste steg utenat.

      «Hvordan i all verden kjenner du til alle disse svingene?» spurte Thor forbløffet.

      «Du blir eneste når du vokser opp som en gutt i dette slottet», Reece forsatte, «spesielt når alle andre er eldre, og du er for ung for å bli med i Legionen, og da det er ingenting å gjøre. Jeg satte meg som mål å utforske alle kriker og kroker av dette stedet.»

      De svingte igjen, gikk ned tre stentrinn, snudde gjennom en smal åpningen i veggen, og så gikk ned en lang trapp. Til slutt stod de foran en tykk, eikedør som var dekket med støv. Han lente et øre mot den og lyttet. Thor gikk bort til ham.

      «Hva slags dør er dette?» spurte Thor.

      «Shhh,» sa Reece.

      Thor ble stille, lente øret mot veggen og lyttet. Krohn stod bak ham og så opp.

      «Det er bakdøren til min fars kammer», hvisket Reece. «Jeg vil høre hvem som er der inne med ham.»

      Thor lyttet med et hamrende hjerte til de dempede stemmene bak døren.

      «Høres ut som rommet er fullt», sa Reece.

      Reece snudde og gav Thor et meningsfylt blikk.

      «Du kommer til å gå inn i en ildstorm. Hans generaler er der, hans råd, hans rådgivere, hans familie—alle sammen. Og jeg er sikker på at alle er på utkikk etter deg, hans mistenkte morder. Det vil være som å gå til en lynsjemobb. Hvis min far fremdeles tror at du prøvde å drepe ham, så er du ferdig. Er du sikker på at du vil gjøre dette?»

      Thor svelget hardt. Det var nå eller aldri. Halsen ble tørr da han innså at dette var et av vendepunktene i hans liv. Det ville være enkelt å snu nå og flykte. Han kunne leve et trygt liv et sted, langt bort fra Kongens hoff. Eller kunne han gå igjennom den døren og potensielt tilbringe rest av sitt liv i fangehullet, med de sprø menneskene—eller til og med bli henrettet.

      Han pustet tungt, og bestemte seg. Han måtte møte sine demoner uten å vike. Han kunne ikke snu nå. Thor nikket. Han var redde for å åpnet munnen, redd at dersom han gjorde det, så ville han ombestemme seg.

      Reece nikket tilbake med et anerkjennende blikk, deretter dyttet han jernhåndtaket og lente skulderen mot døren.

      Thor myste i det lyse fakkellyset da døren slo opp. Han befant seg i midten av kongens private kammer med Krohn og Reece bak ham.

      Det var minst to dusiner av folk som hadde samlet seg rundt kongen, som lå på sengen sin; noen stod over ham, andre knelte. Kongen var omringet av hans rådgivere og generaler, sammen med Argon, Dronningen, Kendrick, Godfrey—selv Gwendolyn. Det var en dødsvake, og Thor forstyrret denne familiens private stund.

      Stemningen i rommet var edruelig og ansiktene alvorlige. MacGil lå stelt opp på puter, og Thor var lettet over å se at han var fremdeles i live—i det minste for nå.

      Alle ansiktene snudde seg med en gang og var overrasket over Thor og Reece sin plutselig ankomst. Thor innså at det må ha vært et sjokk å se de komme plutselig i midten av rommet, ut av en hemmelig dør i stenveggen.

      «Det er den gutten!» skrek noen fra folkemengden og stå og pekte på Thor med hat. «Han er den som prøvde å forgifte kongen!»

      Vakter kom mot ham fra alle hjørner i rommet. Thor visste knapt hva han skulle gjøre. En del av ham ville snu og flykte, men han visste at han møte denne sinte mobben, måtte snakke med kongen. Så han forberedte seg selv mens flere vakter løp forover for å gripe ham. Krohn, som stod ved siden av, snerret og advarte angriperne.

      Mens Thor stod der følte han plutselig en varme stig opp inni ham. En kraft bygget seg opp innvendig; han hevet en hånd, uten å ville det, og holdt ut en håndflate og rettet energien hans mot dem.

      Thor var forbløffet over at de alle stanset rett der de kom, noen fot unna, som om de ble frosset. Han kraft, hva enn det var, som svulmet opp innvendig hadde holdt dem unna.

      «Hvordan våger du å marsjere inn her og bruk din magi, gutt!» Brom—kongens beste general—skrek og trakk ut sverdet. «Var det ikke nok å drepe vår konge en gang?»

      Brom nærmet seg Thor med sverdet trukket; da han gjorde det så følte Thor noe komme over ham, en følelse sterkere enn noensinne. Han lukket øynene og fokuserte. Han kjente energien i i Broms sverd, formen, metallet, og på en eller annen måte, så ble han et med det. Han tvang den til å stoppe med tankene hans.

      Brom stod fastfrosset rett der han kom med vidåpne øyne.

      «Argon!» skrek Brom. «Stopp denne magien med en gang! Stopp denne gutten!»

      Argon kom fra folkemengden, og tok sakte bort hetten hans. Han stirret på Thor med intense, brennende øyne.

      «Det er ingen grunn til å stoppe ham», sa Argon. «Han har ikke kommet for å gjøre skade.»

      «Er