Kongenes Marsj . Морган Райс

førte frem til Firth—og når det skjer, så ville Gareth falle sammen med ham. Han måtte handle raskt for å avlede oppmerksomheten og legge skylden på noe andre. Gareth lurte om på de rundt ham mistenkte ham. Han hadde trolige blitt paranoid, og da han undersøkte ansiktene så han at ingen så på ham. Hans brødre, Reece, Godfrey, og Kendrick; hans søster Gwendolyn stod der; og hans mor med et ansikt fylt med sorg, og så urørlig ut; faktisk, helt siden hans fars død så hadde hun blitt en annen person, og klarte knapte å snakke. Hun hørte at da hun fikk nyhetene så hadde noe hendt inni henne, en slags paralyse. Halve ansiktet hennes var frosset; når hun åpnet munnen så kom ordene ut for sakte.

      Gareth undersøkte ansiktene til Kongens råd bak henne—hans førstegeneral, Brom og Legionens overhodet, Kolk, stod foran, og bak dem stå farens endeløse rekke av rådgivere. Alle lot som de var i sorg, men Gareth visste bedre. Han visste at alle disse menneskene, alle rådsmedlemmene og rådgivere, og generaler—alle adelsfolk og lorder bak dem—knapt brydde seg. Han gjenkjente i ansiktene deres ambisjon. Maktbegjær. Mens hver av dem stirred ned på kongens lik, så følte han at hver enkelt lurte på hvem som kunne ta tronen.

      Det akkurat samme tanke som Gareth tenkte. Hva ville skje i etterkanten av en slik kaotisk mord? Hvis det hadde vært rent og enkelt, og skylden kunne leges på noe andre, da ville Gareths plan ha vært perfekt—og tronen ville bli gitt ham. Tross alt, så var han den førstefødte ekte sønnen. Hans far hadde overlatt makten til Gwendolyn, men ingen hadde vært tilstedet på den møtet, unntatt hans søsken. Og hans ønsker hadde ikke blitt gyldiggjort. Gareth kjente rådet, og visste hvor seriøst de tok loven. Uten en gyldiggjøring så kunne hans søster ikke herske.

      Som igjen førte til at tronen gikk til ham. Hvis ting gikk som de pleide å gjøre—og Gareth var bestemt på å sørge for det skjedde—så ville tronen gå til ham. Slik var loven.

      Hans søsken vil kjempe mot ham, det hadde han ingen tvil om. De ville huske møtet med deres far, og trolig insistere at Gwendolyn skal herske. Kendrick ville ikke ta makten for seg selv—han var for renhjertet. Godfrey var likegyldig. Reece var for ung. Gwendolyn var hans eneste trussel. Men Gareth var optimistisk: han tror ikke at rådet er klar for en kvinne—ihvertfall ikke en tenåringsjente—skal herske over Ringen. Og uten en gyldiggjørelse fra kongen, så hadde de en perfekt unnskylding for å ignorere henne.

      Den eneste ekte trussel som var i Gareths tanker, var Kendrick. Tross alt, he, Gareth var allment hatet, mens Kendrick var elsket blant de vanlige borgerne, blant soldatene. Tatt i betrakningen av situasjonen, så var det alltid en mulighet for rådet ville gi tronen til Kendrick. Jo tidligere Gareth tok makten, jo tidligere kunne han bruke hans makt for å knuse Kendrick.

      Gareth følte noe dra i hånden hans, og så ned at tauet med knuter brente håndflaten. Han innså at de hadde begynt å senke hans fars kiste; han så bort og så at hans søsken holdt en tau lik som han, og langsomt senket kisten. Gareth ende var skjev ettersom han var sen med å senke den, og han strakte ut og grep tauet med hans andre hånd til den endelig jevnet seg ut. Det var ironisk, selv i døden så kunne han ikke tilfredstille hans far.

      Klokker i det fjerne ringte fra slottet, og Argon gikk frem og hevet en håndflate.

      «Itso ominus domi ko resepia…»

      Det tapte språket til Ringen, det kongelig språket som ble brukt av hans forfedre for tusenvis av år siden. Det var et språk som Gareth privatelærere hadde drillet han i helt siden han var en gutt—og det var et språk han ville trenge når han fikk sine kongelige makter.

      Argon stoppet plutselig, så opp, og stirret rett på Gareth. Det sendte en frysning ned Gareths sin rygg da Argons gjennomsiktige øyne så ut til å brenne rett igjennom ham. Gareths ansikt ble rød, og han lurte på om hele kongeriket så på ham, og visste hva det betydde. I det blikket følte han at Argon kjente til at han var involvert. Men likevel så var Argon mystisk, og alltid nektet å bli involvert i det som skjebnen førte til. Hvorfor ville han tie om dette?

      «Kong MacGil var en god konge, en rettferdig konge», sa Argon sakte med en dyp og utenomjordisk stemme.

      «Han brakte stolthet og ære til hans forfedre, og rikdom og fred til denne kongeriket som vi aldri har opplevd før. Han liv var for tidlig tatt bort, men det var Guds vilje. Men han etterlot seg en arv som er dyp og rik. Nå er det opptil oss å fullføre den arven.»

      Argon pauset.

      «Vår kongeriket av Ringen er omringet av trusler som er dype og altomfattende på alle sider. Bortenfor Kløfte, som er kun beskyttet av vårt energiskjold, så ligger en nasjon av villfolk og skapninger som vil rive oss i filler. Innad vår Ring, i motsatt side av Høylandene, er det en klan som vil skade oss. Vi bor i en usammenlignbar velstand og rikdom; men likevel er vår trygghet skjørbar.»

      «Hvorfor tar gudene noen fra oss i hans beste alder—en god og vis og rettferdig konge? Hvorfor var hans skjebne å bli myrdet på denne måten? Vi er bare brikker, dukker i skjebnens hånd. Selv når vi er sterkest kan vi ende opp under jorden. Spørsmålet vi må stille oss er ikke hva vi strever etter—men hvem vi strever etter å bli.»

      Argon senket hodet, og Gareth følte håndflatene brenne mens de senket kisten helt ned; til slutt traff den jorden med et dunk.

      «NEI!» skrek noen.

      Det var Gwendolyn. Hysterisk løp hun til kanten av hullet, som om hun skulle kaste seg selv inn; Reece løp forover, grep henne og holdt henne. Kendrick kom frem for å hjelpe.

      Men Gareth følte ingen sympati for henne; istedenfor følte han seg truet. Hvis hun ville under jorden så kunne han ordne det.

      Ja, faktisk kunne han ordne det.

*

      Thor stod kun et par fot unna Kong MacGils kropp mens han så den bli senket ned i jorden, og følte seg overvelmet av synet. På kanten av den høyeste klippen av kongeriket, hadde kongen valgt et spektakulært sted for å bli begravet. Det var et ensom sted som syntes å nå opp mot skyene. Skyene hadde flekker av oransje, grønne, gule, og rosa farger, samtidig som den første stigende solen krøp høyere opp på himmelen. Men dagen var dekket av en tåke som ikke ville løfte seg, som om kongeriket selv sørget. Krohn, som stod ved ham, klynket.

      Thor hørte et skrik, og så opp på Estopheles som sirklet høyt over og så ned på dem. Thor var fremdeles nummen; han kunne knapt tro det som hadde skjedd de siste dagene, at han stod her nå, midt blant kongens familie, og så på at denne mannen som han hadde blitt så fort glad bli senket ned i jorden. Det virket umulig. Han hadde knapt begynte å kjenne ham, han som var den første mannen som hadde noensinne følt som en ekte far, og nå ble han tatt bort. Mer enn noe annet, så kunne ikke Thor la være å tenke på kongens siste ord:

      Du er ikke som de andre. Du ser spesiell. Og før du forstår hvem du er, så vil aldri vårt kongerike kunne være i fred.

      Hva hadde kongen ment med det? Hvem var han egentlig? Hvordan var han spesiell? Hvordan visste kongen det? Hva hadde skjebnen til kongeriket med Thor å gjøre? Hadde kongen bare vært omtåket?

      Det finnes et stort land, langt fra her. Forbi Villområdene. Selv forbi Dragenes land. Druidenes land. Hvor din mor er fra. Du må gå ditt for å finne svar.

      Hvordan kunne MacGil ha visst om hans mor? Hvordan visste han hvor hun levde? Og hva slags svar hadde hun? Thor hadde alltid antatt at hun var død—tanken at hun kunne være i live gav han nytt mot. Nå var han bestemt, mer enn noensinne, på å lete etter henne, å finne henne. Å finne svarene, oppdage hvem han var og hvorfor han var spesiell.

      Mens klokkene rang og MacGils lik begynte å bli senket, lurte Thor på skjebnens onde handlinger; hvorfor hadde han fått lov til å se fremtiden, å se denne store mannen bli drep—men likevel gjort maktløs for å forhindre det? På noen måter så ønsket han at han aldri hadde sette no av dette, aldri hadde visst på forhånd det som skulle skje; han ønsket han var bare en uskyldig tilskuer som resten, som en dag våknet og fikk vite at kongen var død. Nå følte han som han var en del av det. På et vis følte han seg skyldig, som om han kunne ha gjort noe mer.

      Thor lurte på hva som skulle skje med kongeriket nå. Det var et kongeriket uten