På dagen. Humoristisk sannhet. СтаВл Зосимов Премудрословски

selvfølgelig, hvis noen leste om ham. Jeg hørte bare om utnyttelsene hans, som ble utført av forskjellige krigere, til forskjellige tider. Generelt tjente jeg … «Jeg» er navnet på hovedpersonen i notatene mine, husk på… Generelt har jeg også tjent på kontraktsbasis. Vi dro på patrulje i to uker og kom tilbake til basen. Når vi nærmet oss det, ble vi så å si rammet av en demobiliseringsakkord: tsjetsjenerne provoserte skytingen av to stolper seg imellom, og vi ble fanget i tverrfyr og vi måtte sitte ute i elven, halsen hele dagen, og da befalene sorterte det ut, ble vi møtt og varmet helter, det er synd at bare tre av vår gruppe ble gjennomvåt ved passering av statsgrensen.. Himmelriket er med dem, selv om det var en muslim blant dem, da Allah Akbar.

      Etter å ha vasket i badehuset og byttet det stinkende antrekket til hjem, satte vi i gang med å leve en lovlig to ukers ferie. Vi gikk og kjedet oss og ventet på en ny tur. På en eller annen måte står vi ved portene til basen og vi ser en lokal innbygger komme og, tilsynelatende, til oss.

      – Hva trenger du? spurte vi ham.

      – Hei, bro, gi meg to kirzuh? – Nærmer seg, spurte han med en orientalsk morsom aksent, to presenningsko.

      – Hvorfor?

      – Gi meg en bror, ikke sant? I morgen, i åtte måneder, gikk en saueråke, beite samlet.

      – Og hva, i galoshes for ikke å passere?

      – Nei, nei! Hva sier dumhet? – Tsjetsjeneren er litt oppstyr. – geita tar med seg.

      – Hvorfor? Spurte jeg motvillig.

      – Hva sauer spiste, geiter gå og beite? – med den ironiske sersjanten. – Jeg forstår ikke hvorfor du trenger støvler?!

      – Wai, nei, geite bakben støvlene dukker opp, ja? Og en kål som svever, sekker, hvordan man husker med en kone.

      – Hei, er du en drømmer?! Og hvor mye penger vil du gi?

      – Wah, hvorfor pengene, rotte. Chacha vinsj, ja. Kortere chacha.

      – Ok, bare se, hvis du lurer, vil jeg skyte deg som en sjakal.

      – Hvorfor så frekk? Salim er ikke juks. Salim er ærlig.

      – Ahmed sa det samme, men han solgte chachaen så svak som vann. – sersjanten i det fjerne la merke til en skallet ånd som samlet villblomster og smakte kronbladene.

      Vi så på hverandre og bestemte.

      – Hei, du.., gå syud! ropte sersjanten. Ånden fulgte utvilsomt lyden fra ordren, tok av seg støvlene og kastet dem på grunn av kaukasisk nasjonalitet. Han fanget skoene, kysset dem og trakk en fem-liters serpentinchachi fra bukselommen og kastet den på oss før han tok en slurk og svelget den demonstrativt, visstnok ikke smittsom.

      Morgen en glad dag!!!

      Bare abrek slapp unna, og grep en hyrde fra en fiasko i nærheten av gjeterbesetningen, og tilsynelatende prøvde seg på støvler for geitekjærestene sine, som skulle berolige deres fjellstemning og hormon, og husket sin elskede kone, som korporalen antydet:

      – Og hva?!

      – Ja, det kan du!? spurte sersjanten.

      – Så? – Jeg spurte den private.

      – En tur. – svarte formannen, og vi gikk over bakken, hvor alle venstre flokker av sauer, som snart skulle settes ut på fjellet, var tydelig synlige. De tok en maskin med en lyddemper, og etter å ha inntatt en kampstilling, tappet vinlaken. Chacha viste seg å være crappy, som en kompott.

      – Geit, abrek, igjen kokte han, vel, ingenting, vi vil arrangere kakerlakkløp for dem nå. – sersjanten var indignert, siktet seg til de store sauene i nærheten, stående i nærheten av oss, krøllete. «Puh!!» og en kule avskåret en busk som vokste ved siden av en vær. Baran ga ikke oppmerksomhet.

      – Gi, korsøyet. – tok tak i korporalen. Han siktet og «Puh!», Traff en hauk som flyr over flokken.

      – Klubb, hvor skyter du?! – å trekke ut en automatisk rifle, smilte lederen.

      – Hvorfor, avkastningen? – korporalen avskjediget.

      – Hva kjører du? Hvordan er det, først rekyl, og deretter volley? formann og «Puh!» tok sikte. En tullens kule, som flyr over en vær og suser ut i engen, bundet bak en hare. Den stakkars kollegaen både til høyre og venstre, vil bøye seg og sprette, og kulen, som en bizky bore: den vil fly bort, den vil komme tilbake; så legg merke til, så savner. Så hun kjørte skrått inn i skogen.

      – Eh!! – Han ytret strekkfullt, så på haren, lederen og slo bakken med en automatisk maskin, bøyde hodet. – Dette er chacha. Forgjeves kalte de Abrek.

      – Ja, akkurat, myste chachaen. – støttet korporalt.

      – Fortvil ikke herrer kamerater medsoldater. – Jeg trøstet, privat, jeg husker ikke hva slags tropper fra den russiske føderasjonen, jeg tok maskingeværet, skrudde av lyddemperen, la jeg merke til, hvordan jeg vil gi en volley til hele distriktet, og til og med ikke forhaste meg, og så falt frøet av beltet og ved rammen som sto tilbake til oss avledede organer, det vil si på russisk – egg. Rammen hoppet omtrent tre meter til toppen, landet hardt, tømmes intenst som en maskingevær, skrek som en bataljon, faren min, nei, stefaren min, og rørte bort til toppen av fjellet, og agiterte en moden gjeterflokk. Klaffen fra skuddet var allerede på toppen og utløst ved å riste massivt snøheng, noe som førte til dannelse av snøskred, som frivillig skled på den andre siden av stupet, og hektet en tredjedel av den løpende flokken og åtte gule landsbyer. Det var skader ikke bare blant folk, men også blant lokale innbyggere. Vi byttet til spisestuen til venstre og gjorde ikke, forrådte hverandre, gikk som om ingenting hadde skjedd.

      Lunsj på en dårlig dag!!

      Etter et surt måltid fortsatte vi igjen vår velfortjente hvile i lokal målestokk, gitt oss av stefaren vår i rang av oberst. Etter å ha fanget ånden beordret sersjanten ham å klatre opp på en høy stein med en avsats, hvorfra han kunne se hele den gamle landsbyen, som forble reservert fra skredløpet. Eller rettere sagt tehuset hans, der lokale hjemløse satt i flere dager. Hans oppgave var å spre besøkende med hjelp av en automatisk kø langs halmtaket på en lokal kafé ved siden av handelsdelen av dette praktiske stedet.

      Gamle Givi nærmet seg langsomt, krykkende, og nærmet seg puben. En nabo som la merke til ham vinket til ham og inviterte ham gjestfritt til sitt bord. Gamle Givi ga ikke oppmerksomhet, som om han snudde seg, og vendte nesa opp og satte seg ved et fritt bord. En feit middelaldrende kelner fløy opp til ham for å hoppe.

      – Og morsomhet, far, wah wah, hvordan er helsen din?

      – Hva er blindt, sjekk, se meg i live!

      – Hva har kommet?

      – sluk. Hei. knurret bestefaren. – Ja?!

      Den fete middelaldrende kelneren så på den gamle Givi løftet øyenbrynene opp.

      – Gi meg en grillmat, ja?! Fra slikt, fra sunt kjøtt, som var en sunn ram. Rent kutt med en kniv… Sunn kebab. – bukket ut venstre øye og skviste det høyre, løftet lillefingeren til Givi.

      servitøren fløy bort. Og så begynte avskallingen av taket. Alle besøkende og kafeer var spredt hvor hvor. Gamle Givi alene ventet iherdig på ordren. En bortkommen kule traff hatten og kastet den til bakken. Givi beveget seg ikke under røttene til Budenovsky-barten. Et øyeblikk senere bjeffet de russiske soldatene på kafeen.

      Vi tok vinboller og kebabs rå og stekte med oss. Vi trengte ikke penger. Etter å ha skrevet inn alt nødvendig spiselig, trakk vi oss bort. Givi ventet.

      Når de la merke til at soldatene var borte, klatret besøkende og kafeer ut av hjørnene og tok hver sine oppgaver, plukket ut kuler under tungene og spyttet ut tenner i gulvet.

      Den fete kelneren bar allerede grillen til den etterlengtede. Han satte en brett foran Givis nese på bordet og frøs i stativet til en feit sønn av lokal myndighet, med kallenavnet – «Hei, ja?!». Givis