Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке. Сигрид Унсет

hva de hellige ord betydde på norsk, for at hun bedre skulle kunne holde sine tanker hos Gud når hun var i kirken.

      Men hun kunne det ikke her, for hvert øyeblikk ble hun var noe i mørket. Det var vinduer høyt oppe på veggen, og de begynte å skimte lysere av dagen. Og nær ved der de knelte, var det oppreist et underlig galgeverk av tømmer, men bakom lå lyse stenblokker, og der stod trug og redskaper – nu hørte hun at det kom folk og gikk og tuslet derinne. Men så falt hennes øyne igjen på den strenge herre Kristus på veggen, og hun forsøkte å holde sine tanker fast ved gudstjenesten. Iskulden fra stengulvet stivnet hennes ben helt opp til hoftene, og knærne hennes gjorde vondt. Men tilslutt begynte allting å sveve rundt for henne, så trett var hun.

      Da reiste faren seg; tjenesten var til ende. Presten kom bort og hilste på hennes far. Mens de snakket sammen, satte Kristin seg på et trinn, for hun så at det hadde kordrengen gjort. Han gjespet – da kom hun også til å gjespe. Da han så at hun så på ham, satte han tungen ut i kinnet og vrengte øynene mot henne. Deretter grov han en pung ut under sin kledning og tømte ut på stenene alt som var i den – fiskekroker, blyklumper, lærremmer og etpar terninger, og hele tiden gjorde han miner til henne. Kristin undret seg storlig.

      Da så presten og faren på barna. Presten lo og sa til gutten han skulle gå hjem til skolen, men Lavrans rynket pannen og tok Kristin ved hånden.

      Det begynte å bli lysere i kirken nu. Søvnig hang Kristin ved Lavrans’ hånd, mens han og presten gikk under tømmerreiset og snakket om biskop Ingjalds byggearbeide.

      De vandret over hele kirken, og tilslutt gikk de ut i forhallen. Derfra førte en stentrapp opp i det vestre tårn. Kristin tumlet trett oppfor trinnene. Presten åpnet en dør til en vakker stuke, men så sa faren at Kristin skulle sette seg utenfor på trappen og vente, mens han gikk til skrifte; siden skulle hun få komme inn og kysse Sankt Tomas’ skrin.

      I det samme kom en gammel munk i askebrun kutte ut fra stuken. Han stanset et øyeblikk, smilte til barnet og drog så ut noen sekker og vadmelsduker som var stappet inn i et hull i muren. Han bredte dem ut på trappeavsatsen:

      «Sett deg hit du, så fryser du ikke slik,» sa han og gikk ned av trappen på sine nøkne føtter.

      Kristin sov da herr Martein, som presten het, kom ut og tok i henne. Opp fra kirken tonte den deiligste sang, og inne i stuken brente lys på alteret. Presten gjorde tegn at hun skulle knele ved farens side, og så tok han ned et lite gyllent skrin som stod over alterbordet. Han hvisket til henne at heri var et stykke av Sankt Tomas av Kanterborgs blodige kledning, og han pekte på den helliges skikkelse, så Kristin kunne trykke sine lepper mot dens føtter.

      De deilige toner strømmet ut av kirken da de kom ned; herr Martein sa det var organmesteren som øvde og skoleguttene som sang; men de hadde ikke stunder til å høre på det, for hennes far var sulten; han hadde fastet til skriftemålet. Nu skulle de gå over i kannikegårdens gjestestue og få mat.

      Ute gyllet morgensolen på de steile strender hinsides Mjøsen, så alle falmede støvlunder stod som gullstøv i de mørkeblå skoger. Sjøen gikk med små dansende, hvite skumdotter på alle bølger. Det blåste kaldt og friskt så de brogede blader drysset ned på den rimete bakke.

      Det kom en rytterflokk ut mellom bispegården og korsbrødrenes hus. Lavrans steg tilside og bøyde seg med hånden på brystet, mens han nesten feide marken med hatten sin, så Kristin kunne skjønne at herren i pelskappen måtte være bispen selv, og hun neide nesten til jorden.

      Bispen stanset sin hest og hilste tilbake, vinket Lavrans hen til seg og talte med ham en stund. Om litt kom Lavrans tilbake til presten og barnet og sa:

      «Nu er jeg buden til å spise i bispegården – mener I, herr Martein, at en av svennene i kommunet kunne følge den lille møen min hjem til Fartein sutares gård og si til svennene mine at Halvdan får møte meg her med Gullsveinen ved nons tid?»

      Presten svarte det kunne vel stelles slik. Da trådte den barfotmunken som hadde snakket til Kristin i tårntrappen, frem og hilste:

      «Det er en mann borte i gjestehuset hos oss som har ærend til sutaren allikevel, han kan bære frem budet ditt, Lavrans Bjørgulfssøn, og da kan datteren din bli med ham eller være i klosteret til du selv skal fare hjem. Jeg skal se til hun får mat derborte.»

      Lavrans takket, men sa: «Det er skam at I skal være uleiliget med dette barnet, broder Edvin —»

      «Broder Edvin trekker til seg alle de barn han kan få tak i,» sa herr Martein og lo. «Så har han noen å predike for —»

      «Ja, jeg tør jo ikke by dere lærde herrer her i Hamar predikenene mine,» sa munken smilende og uten vrede. «Jeg duger nu bare til å tale for barn og bønder, men derfor skal en vel ikke binde mulen på oksen som tersker.»

      Kristin så bedende opp på faren; hun syntes ikke det var noe hun ville like bedre enn å få gå med broder Edvin. Lavrans takket da også, og mens faren og presten gikk etter bispens følge, la Kristin sin hånd i munkens, og de gikk nedover mot klosteret, som var en klynge trehus og en lys stenkirke helt nede ved vannet.

      Broder Edvin gav hennes hånd et lite trykk, og da de så på hinannen, måtte de begge le. Munken var høy og mager, men dyktig slutrygget; barnet syntes han lignet en gammel trane i hodet, for det var lite, med smal, skinnende blank skalle over en busket, hvit hårkrans, og satt på en lang og tynn skrukket hals. Nesen var også stor og spiss som et nebb. Men det var noe som gjorde henne lett og glad bare hun så ham opp i det langsmale, furete ansikt. De gamle vannblå øyne var rødkantete, og lokkene brunlige og tynne som hinner, det strålte tusen rynker ut fra dem; de visne kinner med det rødlige årekrus var gjennomrutet av rynker som løp ned mot den lille smalleppede munn, men det var som broder Edvin var blitt så rynket bare av å smile til menneskene – Kristin syntes aldri hun hadde sett noen som så så munter og så snill ut; det var som han bar på en lysende og lønnlig glede, og den ville hun få vite om når han begynte å tale.

      De gikk langsmed gjerdet til en apalhage hvor det ennu hang noen få gule og røde frukter på trærne. To predikebrødre i sorte og hvite klær rakte sammen visne bønneris inne i hagen.

      Klosteret var ikke meget annerledes enn en annen bondegård, og gjestehuset hvor munken førte Kristin inn, lignet også mest en fattig bondestue, men det var mange sengesteder. I en av sengene lå en gammel mann, og ved åren satt en kone og svøpte et spedbarn; to større barn, gutt og pike, stod hos henne.

      De klaget, både mannen og konen, for de ikke hadde fått dugurd ennu: «men de gider ikke bære inn til oss to ganger, så skal vi svelte mens du renner i byen, broder Edvin!»

      «Vær ikke sint nu, Steinulv,» sa munken, «kom hit og hils, du Kristin – se denne fine, vakre møen som skal være her idag og spise med oss.»

      Han fortalte at Steinulv var blitt syk på reisen hjem fra et stevne, og han hadde fått lov til å ligge her i klosterets gjestestue fordi han hadde en frendekone boende i spitalen, og hun var så slem at han kunne ikke være der for henne.

      «Men jeg merker nok de er snart lei av å ha meg her,» sa bonden. «Når du farer herfra, broder Edvin, så er her vel ingen som har stunder til å passe meg, og så sender de meg nok bort på spitalen igjen.»

      «Å, du er frisk lenge før jeg er ferdig med arbeidet mitt i kirken,» sa broder Edvin. «Så kommer sønnen din og henter deg —.» Han tok en kjele med varmt vann på åren og lot Kristin holde den mens han stelte med Steinulv. Så ble gamlingen litt bedre til mote, og straks etter kom en munk inn med mat og drikke til dem.

      Broder Edvin leste over maten og satte seg hen på sengekanten hos Steinulv, så han kunne hjelpe ham med å spise. Da satte Kristin seg bort til konen og matet gutten hennes, for han var så liten at han kunne ikke godt rekke opp i grøtfatet, og han sølte når han skulle dyppe i ølbollen. Konen var fra Hadeland, og hun var kommet hit med sin mann og barna for å hilse på sin bror som var munk her i klosteret. Men han var ute på bygdene og vandret, og hun klaget meget for de skulle ligge her og spille tiden.

      Broder Edvin godsnakket med konen. Hun måtte nu ikke si hun kastet bort tiden når hun var her i Biskopshamar. Her var alle de gjeve