Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке. Сигрид Унсет

fra en av mennene, gikk frem der noen av folkene stod og holdt oksen ennu. Han drev til dyret med øksehammeren mellom hornene, så det sank i kne, men Lavrans ble ved å slå løs, til blod og hjerne sprutet utover. Da tok en hosteri ham, så han seg bakover på bakken. Trond og en mann til måtte bære ham inn.

      Da trodde Kristin hennes far var død; hun satte i et høyt skrik og løp etter, mens hun ropte på ham av hele sitt hjerte.

      Inne i vinterstuen var Ulvhild blitt lagt i foreldrenes seng; alle putene var slengt ut på gulvet, så barnet lå flatt. Det så ut som skulle hun allerede være strakt på strå. Men hun klaget seg høyt og ustanselig, og moren lå bøyd fremover henne, tigget og klappet, vill av sorg fordi hun ikke kunne hjelpe.

      Lavrans lå på den annen sengen, han reiste seg opp og ravet over gulvet for å trøste hustruen. Da for hun opp og skrek:

      «Rør meg ikke, rør meg ikke. Jesus, Jesus, jeg var det verd at du skulle slå meg ihjel – aldri blir det ende på de ulykker jeg bringer over deg —»

      «Har du – kjære hustru min, dette har da ikke du bragt over oss,» sa Lavrans og la en hånd på hennes skulder. Hun skalv ved det, og de lysegrå øynene hennes skinte i det magre, brunlige åsyn.

      «Hun mener vel at jeg har voldt det,» sa Trond Ivarssøn barsk. Søsteren så hatefullt på ham og svarte:

      «Trond vet hva jeg mener.»

      Kristin løp frem til foreldrene, men de skjøv henne fra seg begge to. Og Tordis, som kom med en kjele varmt vann, tok henne lempelig i skulderen og sa: «Gå over i stuen vår du, Kristin, du er i veien her.»

      Hun ville stelle med Lavrans som hadde satt seg på sengetrinnet, men han sa det var ikke farlig med ham:

      «Men kan dere ikke lindre Ulvhilds pine litt – hjelpe oss Gud, hun klager så det kunne røre stenen i berget.»

      «Henne tør vi ikke røre før presten eller Ingjerd lægekone kommer,» sa Tordis.

      Arne kom inn i det samme og meldte at Sira Eirik var ikke hjemme. Ragnfrid stod litt og knuget hendene sammen. Så sa hun:

      «Send bud til fru Åshild på Haugen. Det får nu være med allting, bare Ulvhild kan bli frelst —»

      Ingen gav akt på Kristin. Hun krøp opp i benken bak sengens hodegjerde, drog benene opp under seg og la hodet ned på sitt kne.

      Nu var det som hennes hjerte ble krystet sammen av harde hender. Fru Åshild skulle hentes! Moren hadde ikke villet la dem sende bud etter fru Åshild, ikke da hun selv var døden nær i barnsnød med Ulvhild, og ikke da Kristin var så syk av feber. Hun var en trollkvinne, sa folk – bispen i Oslo og domkapitlet hadde sittet over henne; hun skulle vært henrettet eller brent, hadde det ikke vært fordi hun var av så høy byrd at hun hadde vært som en søster for dronning Ingebjørg – men folk sa hun hadde gitt førstemannen sin gift, og den hun hadde nu, herr Bjørn, hadde hun hekset til seg; han var ung nok til å være hennes sønn. Hun hadde barn og, men de så aldri til mor sin, og de to høybårne folkene, Bjørn og Åshild, satt på en envirkes gård i Dovre og hadde mistet alle rikdommene sine. Ingen av storfolkene i dalen ville ha med dem å skaffe, men lønnlig søkte folk hennes råd, ja, fattigfolk gikk åpenlyst til henne med sine sorger og skader; de sa hun var snill, men de var redd henne også.

      Kristin tenkte på moren, som ellers alltid bad så meget, hun skulle dog heller ropt på Gud og Jomfru Maria nu. Hun prøvde å be selv – til Sankt Olav især, for hun visste at han var så god og hjalp så mange som led av sykdom og sår og benbrudd. Men hun kunne ikke holde tankene samlet.

      Foreldrene var alene i stuen. Lavrans hadde lagt seg på sengen igjen, og Ragnfrid satt bøyd over det syke barn, tørret fra tid til annen over hennes panne og hender med et vått klede og vætet hennes lepper med vin.

      Det gikk en lang tid. Tordis så innimellom inn i stuen og ville så gjerne hjelpe, men Ragnfrid sendte henne hver gang ut. Kristin gråt lydløst og bad inni seg, men alt imellom tenkte hun på trollkonen og ventet spent på å se henne tre inn.

      Med ett spurte Ragnfrid ut i stillheten:

      «Sover du, Lavrans?»

      «Nei,» svarte mannen. «Jeg hører på Ulvhild. Gud vil hjelpe det uskyldige lammet sitt, hustru – det tør vi ikke tvile på. Men det er langsomt å ligge her og bie —.»

      «Gud,» sa Ragnfrid fortvilt, «hater meg for syndene mine. Barna mine har det godt, der de er, det tør jeg ikke tvile på, og nu er vel Ulvhilds time kommet og – men meg har han forkastet, for mitt hjerte er et øglerede av synd og sorg —.»

      Da tok det i døren – Sira Eirik steg inn, rettet sin veldige kropp, der han stod og bød med sin klare, dype røst: «Gud hjelpe dere herinne!»

      Presten stilte skrinet sitt med lægedomssakene i for sengetrinnet, gikk frem til åren og øste varmt vann over sine hender. Så tok han et kors frem av barmen sin, hugget med det til alle fire hjørner i stuen og mumlet noe på latin. Deretter åpnet han ljoren så lyset kunne strømme inn i stuen, gikk bort og så på Ulvhild.

      Kristin ble redd han skulle finne henne og jage henne ut – der pleide ikke meget å unngå Sira Eiriks øyne. Men han så seg ikke om. Presten tok en flaske ut av skrinet, helte noe av den ut på en tull finkardet ull og la det over Ulvhilds munn og nese.

      «Nu vil hun snart lide mindre,» sa presten. Han gikk bort til Lavrans og stelte med ham, mens han lot seg fortelle hvordan ulykken var hendt. På Lavrans var to ribben brukket, og han hadde fått sår i lungene; dog mente presten det var ikke farlig med ham.

      «Enn Ulvhild,» spurte faren sorgfullt.

      «Jeg skal si deg det når jeg har fått sett på henne,» svarte presten. «Men du får legge deg i loftet, så blir her mere ro og rom for dem som skal stelle med henne.» Han la Lavrans’ arm om sin skulder, tok under mannen og bar ham ut. Kristin ville nu helst gått med faren, men hun torde ikke vise seg.

      Da Sira Eirik kom tilbake, talte han ikke til Ragnfrid, men han klippet klærne av Ulvhild, som nu ynket seg mindre og syntes å halvsove. Varsomt følte han med sine hender over barnets kropp og lemmer.

      «Er det så ille med barnet mitt, Eirik, at du vet ikke råd, siden du intet sier,» spurte Ragnfrid dempet.

      Presten svarte sakte:

      «Det ser ut som ryggen hennes er ille skadet, Ragnfrid. Jeg vet ikke bedre råd enn vi lar Gud og Sankt Olav råde; jeg kan ikke gjøre stort her.»

      Moren sa heftig:

      «Da får vi be – det vet du vel at Lavrans og jeg vil gi alt du ber om og ikke la noe være uspart, om du kan vinne det av Gud at Ulvhild får bli i live.»

      «Det ville tykkes meg et jærtegn,» sa presten, «om hun lever og får førligheten sin.»

      «Ja er det ikke jærtegn du melder om sent og tidlig – tror du ikke det kan skje et jærtegn med mitt barn,» sa hun som før.

      «Det er så,» sier presten, «at jærtegn skjer, men det er ikke alle Gud bønnhører – vi vet ikke hans lønnlige råd. Og tykkes deg ikke at det ville være verst om denne lille vakre møen skulle leve opp lytt eller lam?»

      Ragnfrid virret med hodet og skrek sakte:

      «Jeg har mistet så mange, prest, jeg kan ikke miste henne og.»

      «Jeg skal gjøre alt jeg kan,» svarte presten, «og be av all min evne. Men du får friste, Ragnfrid, å bære den skjebne som Gud legger på deg.»

      Moren kved sakte:

      «Ingen har jeg elsket slik av barna mine som denne lille her – skal nu hun og tas fra meg, da tror jeg hjertet mitt brister.»

      «Gud hjelpe deg, Ragnfrid Ivarsdatter,» sa Sira Eirik og rystet på hodet. «Du vil ikke annet enn true frem viljen din hos Gud med alt du har bedt og fastet. Kan det undre deg det lite har hjulpet.»

      Ragnfrid så trossig på presten og mælte:

      «Jeg har nu skikket bud etter fru Åshild.»

      «Ja, du