Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке. Сигрид Унсет

flere av dem enn av kristne mennesker. Da ropte hun høyt på sin far, men han hørte henne ikke i blesten heroppe – han og svennene holdt på å velte store stener oppfor svaet for å støtte med dem om tømmerstokkene i reiset.

      Men Isrid kom bort til barna og viste Kristin hvor Vågå vestfjell var. Og Arne pekte ut Gråfjellet, hvor folk fra bygdene tok renen i gruber og kongens falkefengere lå i stenboder. Det arbeidet tenkte Arne selv på å gi seg til – men da ville han også lære å avrette fuglene til jakt – og han løftet armene som om han kastet høken ut.

      Isrid rystet på hodet.

      «Det er et stygt liv det, Arne Gyrdssøn – det ble en stor sorg for mor din, skulle du bli falkefenger, gutt. Der kan ingen mann berge seg innpå der, uten han gir seg i stallbroderlag både med de verste mennesker og med dem som er verre enda.»

      Lavrans var kommet borttil og hadde hørt det siste:

      «Ja,» sier han, «det er nok mere enn ett bol innpå der, som hverken svarer skylder eller tiende —»

      «Ja, du har vel sett ett og annet du, Lavrans,» fristet Isrid. «Du som farer så langt innover —»

      «Å – å,» Lavrans drog på det. «Kanhende – men ikke synes jeg en skal snakke om slikt. En får unne de folkene som har spilt seg freden inne i bygden, den fred de kan finne innpå fjellet, mener jeg. Enda så har jeg sett gule akrer og vakker slåtteng der hvor få folk vet om at det finnes daler – og flokker har jeg sett av bufe og smale, men om dem vet jeg ikke enten de hørte til mennesker eller andre —»

      «Åja,» sier Isrid. «Bjørn og gråbein får skyld for det feet som blir borte her på setrene, men det er verre røvere i fjellet enn de.»

      «Kaller du dem verre,» spør Lavrans tankefull og stryker datteren over luen. «Inni fjellet sør under Rånekampene så jeg tre smågutter engang, og den største var som Kristin her – gult hår hadde de, og skinnkofter. De flekket tenner mot meg som vargunger før de rant og gjemte seg. Det er vel ikke så underlig om den fattige mannen som eide dem, lystet å berge seg en ku eller to —»

      «Å, unger har da både ulv og bjørn,» sier Isrid sint. «Og dem sparer du ikke, du Lavrans, hverken dem eller ungene deres. Enda de ikke har lært lov eller kristendom, slik som disse illgjerningsmennene du unner så vel —»

      «Synes du jeg unner dem så vel fordi om jeg unner dem litt bedre enn det verste,» sier Lavrans og smiler litt. «Men kom nu, så får vi se hva slags niste Ragnfrid har unt oss idag.» Han tok Kristin ved hånden og leide henne med seg. Og han bøyde seg ned over henne og sa sakte: «Jeg tenkte på de tre små brødrene dine, jeg Kristin-liten.»

      De kiket inn i vardehytten, men der var kvalmt og luktet muldent. Kristin fikk se seg om et øyeblikk, men det var bare noen jordpaller langs veggene, en grue midt i gulvet og så tønner med tjære og knipper av tyripinner og never. Lavrans syntes de skulle spise ute, og litt nede i en bjerkeli fant de en vakker, grønn Slette.

      De lesset av kløvhesten og strakte seg i gresset. Og det var meget og god mat i Ragnfrids skreppe – mykt brød og fin lefse, smør og ost, flesk og vindtørret renskjøtt, fet, kokt kubringe, to store kagger med tysk øl og en liten dunk mjød. Da gikk det fort med å skjære ut kjøtt og dele rundt, mens Halvdan, den eldste av mennene, slo ild – det var tryggere å ha varme enn være uten her i skogen.

      Isrid og Arne rev lyng og fjellbjerk og kastet på bålet; det freste når ilden rev det friske grønne av kvistene så små hvite, brente fnugg fløy høyt på luens røde manke; røken hvirvlet fet og mørk mot den klare himmel. Kristin satt og så på; hun syntes det var som ilden var glad for den var ute og fri og fikk leke. Den var annerledes enn når den satt hjemme på åren og skulle trelle med å koke mat og lyse for dem i stuen.

      Hun satt og lente seg inntil faren med en arm over hans kne; han gav henne så meget hun ville ha av alt det beste som var, og bød henne drikke alt hun orket av ølet og smake flittig på mjøden.

      «Hun blir så rusende hun kan ikke gå ned til seteren,» sa Halvdan og lo, men Lavrans strøk om hennes runde kinner:

      «Ja da er vi folk nok her som kan bære henne – hun har godt av det – drikk du og, Arne – dere som er i vokstren ennu, dere gjør Guds gaver godt og ingen men – gir søtt, rødt blod og god søvn, men vekker ikke galskap og uvett —»

      Mennene drakk nu flittig og dypt, de og; Isrid lot seg heller ikke forsmå, og snart gikk stemmene deres og ildens bulder og hvin som en fjern larm for Kristins ører – hun tok til å bli tung i hodet. Hun sanset ennu at de frittet Lavrans og ville ha ham til å tale om hva han hadde fornummet av underlige ting på jaktferdene sine. Men han ville ikke si stort, og det tyktes henne være så trygt og godt – og så var hun så mett.

      Faren satt med en leiv mykt byggbrød; han kløp småstykker mellom fingrene til de lignet hester, splittet små biter av sulet og satte skrevs over brødhestene; disse lot han ri bort over låret sitt og inn i munnen på Kristin. Men snart var hun så trett at hun orket hverken gape eller tygge – og så veltet hun overende på bakken og sov.

      Da hun kom til seg igjen, lå hun varmt og mørkt i farens arm – han hadde svøpt sin kappe om dem begge. Kristin satte seg opp, strøk svetten av sitt ansikt og løste av seg luen så luften kunne få tørke hennes fuktige hår.

      Det måtte være langt på dagen lidd, for solskinnet var ganske gult, og skyggene hadde strukket seg og falt mot sørøst nu. Det rørte seg ikke en vind mere, og mygg og fly summet og surret om flokken av sovende mennesker. Kristin satt murende stille, klorte sine myggbitte hender og så omkring seg – kollen over dem skinte hvit av mose og gul av lav i solbrannen, og reiset av værslått tømmer stod mot himmelen som et benskrangel av noe underlig dyr.

      Hun tok til å bli ille tilmote – det var så rart å se dem sove alle sammen i det blotte og bare dagslys. Hendte det hun våknet hjemme om natten, så lå hun lunt og mørkt med moren på den ene siden og åkleet som var spent over veggstokkene, på den annen. Da visste hun at stuen var stengt med ljore og slå mot natten og været ute, og sovelydene kom fra mennesker som lå godt og trygt mellom skinn og puter. Men alle disse kroppene som lå vridd og vendt på bakken omkring den lille hvite og svarte askehaug, kunne godt være døde – de lå noen på magen og noen på ryggen med opptrukne knær, og de lydene som kom fra dem, skremte henne. Faren snorket tungt, men når Halvdan drog pusten, pep det og hvinte i nesen hans. Og Arne lå på siden med ansiktet gjemt ned mot armen og det blanke, lysebrune hår utbredt i lyngen; han lå så stille at Kristin ble redd han skulle være død. Hun måtte lute seg fremover og røre ved ham – da snudde han litt på seg i søvne.

      Kristin kom plutselig til å tenke på om de kanskje hadde sovet over en natt og dette var neste dagen – da ble hun så forskrekket at hun rusket i faren, men han bare gryntet og sov videre. Kristin selv var tung i hodet ennu, men torde ikke legge seg til å sove. Så krøp hun hen til bålet og karret med en pinne – det glødet litt nedi ennu. Hun la på lyng og små kvister som hun rusket opp omkring seg, men hun våget ikke gå utenfor ringen av de sovende og finne store grener.

      Da dundret det og drønnet i marken nær ved – hjertet sank i Kristin, og hun ble kald av angst. Da så hun en rød kropp mellom trærne, og Gullsveinen brøt frem mellom småbjerkene, stod der og så på henne med sine klare, lyse øyne. Hun ble så glad at hun for opp og løp mot hingsten. Der var den brune hesten Arne hadde ridd på, og kløvhesten og. Da kjente hun seg så god og trygg; hun gikk bort og klappet dem alle tre på lendene, men Gullsveinen bøyde hodet så hun kunne nå å kjæle den på kinnene, ruske i dens gulhvite lugg, og den snuste ned i hendene hennes med sin bløte mule.

      Hestene lunket beitende nedover i bjerkelien, og Kristin ble gående med dem, for hun trodde ikke det hadde noen fare når hun holdt seg nær Gullsvein – han hadde tuktet bjørnen før han. Og blåbæren grodde så tett innover her, og barnet var tørst og hadde vond smak i munnen; øl lystet henne ikke riktig nu, men de søte, saftige bær var så gode som vin. Borte i en ur så hun bringebær også – da tok hun Gullsvein i manen og bad ham pent følge seg dit, og hingsten fulgte føyelig med den lille piken. Ettersom hun gikk lenger og lenger nedover lien, fulgte