Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке. Сигрид Унсет

datter, for hjem og forlikte seg med sine frender. Hun ble siden rikt gift i et annet land. Hun og herr Laurentius hadde ikke barn sammen, og så arvet Laurentius’ bror Ketil Skog. Han var farfar til Lavrans Bjørgulfssøn.

      Lavrans var blitt gift i ung alder; han var bare åtteogtyve år ved den tid han kom til Sil, og tre år yngre enn sin hustru. Som fremvokstring hadde han vært ved hirden og hadde nytt av en god oppfostring; men etter sitt giftermål ble han boende i ro på sin gård, ti Ragnfrid var noe underlig og tungsindig og trivdes ikke mellom folket sør i landet. Etter at hun hadde hatt den vanskjebne å miste tre småsønner i vuggen, ble hun rent folkesky. Det var da meget for at hustruen skulle komme nærmere til sine frender og kjenninger at Lavrans flyttet til Gudbrandsdalen. De hadde da de kom dit, ett barn i live, en liten mø som het Kristin.

      Men da de festet bo på Jørundgård, levde de mest like stille der og holdt seg svært meget for seg selv; det syntes ikke som om Ragnfrid brydde seg stort om frendene sine, ti hun så dem ikke oftere enn hun måtte for sømmelighets skyld. Dette kom noe av at Lavrans og Ragnfrid var særskilt fromme og gudfryktige mennesker som flittig søkte til kirken, gjerne herberget Guds tjenere og folk som for i kirkens ærender eller pilegrimer, når de for oppover dalen til Nidaros, og de viste sin sogneprest – han var deres nærmeste nabo og bodde på Romundgård – den største aktelse. Men ellers syntes folk der i dalen at gudsveldet kostet dem dyrt nok i tiender, gods og penger, så de mente de trengte ikke drive så hardt med faste bønner eller trekke til huse prester og munker, uten det var bruk for dem.

      Ellers var Jørundgårdsfolket meget aktet og også vel likt, mest Lavrans, ti han var kjent som en sterk og modig mann, men fredsæl, stillfarende og rettsindig, jevn i sin ferd, men høvisk av vesen, en særskilt dyktig gårdbruker og en stor veidemann, særlig jaget han hissig på ulv og bjørn og allslags skadedyr. Han samlet på få år meget jord under sine hender, men han var en god og hjelpsom husbond mot sine leilendinger.

      Ragnfrid så folk så lite til at de snart sluttet med å snakke større om henne. Den første tid etter hun var kommet hjem til dalen, hadde mange undret seg, ti de mintes henne fra den tid hun gikk hjemme på Sundbu. Vakker hadde hun aldri vært, men da hadde hun sett god og glad ut; nu hadde hun skjemt seg så meget at en godt kunne tro hun var ti og ikke tre år eldre enn mannen. Folk syntes da hun tok dette med barna urimelig tungt, for ellers hadde hun det dog i alle måter bedre enn de fleste koner – hun satt i stor velstand og anseelse, og hun levde godt med mannen, såvidt folk kunne se: ikke holdt Lavrans seg til andre kvinner, han rådførte seg meget med henne i alle saker, og han sa henne ikke et umildt ord, enten han var edru eller drukken. Hun var da heller ikke eldre enn at hun kunne få mange barn ennu, om Gud ville unne henne det.

      De hadde noe vanskelig for å få unge folk i tjenesten på Jørundgård fordi husmoren hadde dette tunge sinn, og fordi de holdt alle faster så strengt. Ellers levde folk godt der i gården, og det falt sjelden onde ord eller refselser; både Lavrans og Ragnfrid gikk også selv foran i alt arbeide. Mannen var også gladlynt på sin måte og kunne være med i en dans eller synge fore, når ungdommen lekte om våkenettene på kirkebakken. Men det var dog helst eldre mennesker som søkte seg til Jørundgård; disse likte seg godt og ble lenge.

      Da barnet Kristin var syv år gammel, hendte det en gang at hun skulle få følge med sin far opp på seteren deres.

      Det var en vakker morgen litt frem på sommeren, Kristin stod i loftet, der de sov nu sommertiden; hun så solen skinte ute, og hun hørte sin far og mennene snakke nede i tunet – da gledet hun seg slik at hun ikke kunne stå stille mens moren kledde på henne, men hoppet og sprang mellom hvert plagg som ble trukket på henne. Hun hadde aldri før vært oppe på fjellene, men bare over rosten til Vågå, når hun fikk være med og gjeste sine morsfrender på Sundbu, og så i de nærmeste skogene med moren og husfolkene, når de gikk ut og plukket bær, som Ragnfrid satte på tyntølet sitt. Hun laget også en sur mask av tyttebær og tranebær som hun spiste til brødet istedenfor smør i langfastene.

      Moren viklet opp Kristins lange, gule hår og bandt det inn i den gamle, blå luen hennes, kysset så datteren på kinnet, og Kristin sprang ned til sin far. Lavrans satt i sadelen allerede; han løftet henne opp bak seg, hvor hun hadde lagt sammen sin kappe som en pute på hestens lend. Der fikk Kristin sitte overskrevs og holde i hans belte. Så ropte de levvel til moren, men hun kom løpende ned fra svalen med Kristins hettekåpe, gav den til Lavrans og bad ham vokte barnet vel.

      Solen skinte, men det hadde regnet sterkt om natten, så bekkene sprutet og sang alle steder nedover liene, og skoddedottene drev under fjellsidene. Men over kammen seg hvite godværsskyer opp i den blå luft, og Lavrans og mennene hans snakket om at det ble nok en het dag når det led utpå. Lavrans hadde fire svenner med seg, og de var alle vel væpnede, for det lå på denne tid mange slags underlige folk inne i fjellet – enda de var så mange og de skulle så kort innpå at det var urimelig de skulle fornemme noe til slikt. Kristin var glad i alle svennene; de tre var noe eldre menn, men den fjerde, Arne Gyrdssøn fra Finsbrekken, var en halvvoksen gutt, og han var Kristins beste venn; han red nærmest etter Lavrans og henne, for det var han som skulle si henne fra om alt de så etter veien, der de for.

      De red mellom husene på Romundgård og vekslet hilsninger med Eirik prest. Han stod ute og skjentes med datteren sin – hun styrte huset for ham – om en spinning nyfarvet garn hun hadde glemt hengende ute dagen før; nu var den blitt skjemt av regnet.

      På bakken ovenfor prestegården lå kirken, den var ikke stor, men fin, vakker og velholdt og frisktjæret. Ved korset utenfor kirkegårdsgrinden strøk Lavrans og hans menn hattene av og bøyde hodene; så snudde faren seg i sadelen, og han og Kristin vinket ned til moren som de kunne se ute på vollen foran gården hjemme; hun viftet til dem med en snipp av sitt hodelin.

      Her på kirkebakken og i kirkegården pleide Kristin å leke nesten hver dag; men idag hun skulle ut og fare så langt, syntes barnet at det kjente syn av hjemmet og bygden var helt nytt og merkelig. Husklyngene på Jørundgård var likesom blitt mindre og gråere, der de lå nede på flaten, inntun og uttun. Elven vant seg blank utover, og dalen vidde seg med de brede, grønne voller og myrer i bunnen, og gårder med aker og eng oppetter liene under de grå og stupbratte fjellsider.

      Langt nedenfor der hvor fjellene gikk sammen og stengte, visste Kristin at Loptsgård lå. Der bodde Sigurd og Jon, to gamle menn med hvitt skjegg; de skulle alltid leke og skjemte med henne når de kom til Jørundgård. Jon var hun glad i, for han skar ut de vakreste dyr i tre til henne, og hun hadde engang fått et fingergull av ham. Men sist han var hos dem, ved hvitsøndagstide, da hadde han hatt med seg til henne en ridder som var skåret så vakkert og malt så vel at Kristin syntes hun hadde aldri fått gildere gave. Hun måtte ha ham med seg i sengen hver eneste natt, men om morgenen når hun våknet, stod ridderen på trinnet foran sengen, der hvor hun lå med foreldrene. Faren sa han sprang opp ved første hanegal, men Kristin skjønte nok at moren tok ham vekk når hun sovnet, for hun hadde hørt henne si han var så hard og vond hvis de fikk ham under seg om natten. – Sigurd av Loptsgård var Kristin redd for og likte ikke at han tok henne på kneet, for han pleide si at når hun ble mannvoksen, skulle han sove i armene hennes. Han hadde levd over to koner og sa selv han skulle nok leve over den tredje og; så kunne Kristin bli den fjerde. Men når hun gråt for det, lo Lavrans, og sa han trodde ikke Margit ville gi opp ånden så snart, men skulle det nu gå så ille og kom Sigurd på beiling, så skulle han få nei, hun trengte ikke være redd for annet.

      Et bueskudd nord for kirken omtrent lå ved veien en stor stenblokk, og omkring den var det en tett lund av bjerketrær og osp. Der pleide de leke kirke, og Tomas, den yngste dattersønnen til Eirik prest, stod opp og messet etter sin morfar, kostet med vievann og døpte når det lå regnvann i gropene på stenen. Men høsten før hadde det hendt engang at de kom ille ut. Først hadde Tomas viet sammen henne og Arne – Arne var ikke eldre enn det hendte han ble med barna og lekte, når han kunne slippe til det. Siden fanget Arne en grisunge som gikk der, og den bar de til dåpen. Tomas salvet den med gjørme, dyppet den i et vannhull og hermet etter sin morfar, sang på latin og skjente for de ofret ikke nok – da lo barna, for de hadde hørt de voksne snakke om Eiriks umåtelige pengegriskhet. Og jo mer de lo, jo verre ble Tomas til å finne på; så sa han at dette barnet var avlet i langfasten, og de skulle bøte til presten og kirken for sin synd. Da lo de store guttene så de skrek, men Kristin ble så skamfull at hun var på gråten, der hun stod med grisungen i fanget. Og mens de holdt på med dette, så bar det ikke bedre til enn at Eirik selv kom ridende hjemover